Flukten fra Hestelandsbyen

8 år

2009-05-09T08:16:00.000-07:00

Nå har det vært en god stund siden sist. Jeg må ærlig innrømme at det ikke var like spennende å komme til japan nå som første gangen, og jeg har bare ikke vært like entusiastisk og full av ting å fortelle. Opplevelsen har for så vidt så langt vært helt forskjellig. For de jeg ikke har snakket med enda, kan jeg fortelle at jeg bor på tomannsrom sammen med en 18 år gammel japaner, spiser kantinemat tre ganger for dagen og beveger meg sjeldent utenfor campus. Transportmulighetene er stusselige og det blir fort et lite prosjekt å foreksempel gå å handle. Dessuten har de ikke spesielt mye å by på her i Akita, selv i sentrum.

Det meste skjer altså på campus, lekser tar sin del av dagen og resten tilbringer jeg i katinen sammen med nye venner fra norge, england, tyskland, usa og selvfølgelig japan. Ellers sitter jeg på rommet og tjuvnedlaster nye episoder av forskjellige serier. Det vanlige.

I går fant vi de manglende medlemmene til bandet vårt, som skal covre sint japnsk musikk. Det er mye å se frem til.

Dette innlegget blir usedvanlig kort, men fortvil ikke. Det ligger en overraskelse til slutt.

Jag har tappat all takt jag är borta

2009-02-03T18:02:00.000-08:00

Den falske utvekslingsstudenten

Jeg leste et utdrag fra en bok om japanere og fenomenet honne/tatemae. Direkte oversatt betyr tatemae noe sånt som "ens holdning utad" og honne "virkelig motiv". Eller på godt norsk, "det man sier" og "det man mener". Dette er japanernes spesialitet, ikke det at ingen andre gjerne sier ting de egentlig ikke mener, men japanerne gjør det i mye større grad. For eksempel er det vanlig at når japanere treffer hverandre for første gang, inviterer de hverandre ut for å drikke, spille golf, eller lignede for å skape god stemning eller smiske. For japanere er det underforstått at dette er noe som sannsynligvis ikke kommer skje, men likevel utveksler de kontaktinformasjon for ikke å virke avvisende.

Det som fikk meg til å sperre opp øynene, var forøvrig ordleggingen på en slik invitasjon. "La oss definitivt gjøre snart". Dette er angivelig en veldig klar indikasjon på at personen som inviterer deg er full i løgn og svik og har ingen intensjon om å faktisk gjennomføre det. Dessverre for meg, er dette den invitasjonsfrasen jeg har lært og tatt til meg, og brukt i de fleste sammenhenger der jeg har møtt interessante mennesker. Man kan vel si at jeg ubevisst har vært veldig autentisk japansk sånn sett. På en annen side skulle jeg ønske jeg hadde lest det utdraget før jeg dro, så jeg kunne unngått det. Nåvel. Gjort er gjort og spist er spist. Men min forstand er i det minste blitt litt større.

Eksamen

Semesteret er over. Den eneste ”eksamen” jeg skulle ha, hadde jeg i dag. Den varte i 90 minutter og det var akkurat nok tid til å jeg fikk lest igjennom tekstene som hørte til oppgaven. Selve oppgaven var lettfattelig nok. Hva syns du om de vedlagte tekstene? Jeg var fristet til å skrive ”jeg er enig”, men jeg syns det falt bedre på sin plass å levere blankt. Nå må jeg bare vente på at vi skal dra på skitur også kommer jeg hjem. ~~Kanskje for godt.~~

(resten av innlegget gjelder egentlig ikke lengre, men når jeg først har skrevet det kan det jo like godt få være)

To rant, (verb, intrans.) - å snakke sint og høyt

Jeg er i skrivende stund veldig usikker på om jeg får godkjent forlengelsen av studentvisumet mitt, dette delvis på grunn av en misforståelse. Det har seg nemlig sånn at et semester med språkundervisning 12 timer i uken, gir halvparten så mange studiepoeng som et semester med ”ekte” forelesninger 6 timer i uken, to månedlige diskusjonsgrupper og en skitur. Kall meg sprø, men jeg antok at de to semestrene skulle i det minste være verdt like mye. Dette semesteret kommer jeg til å stryke i halvparten av fagene fordi det jeg ble fortalt om japanskkurset (japanskundervisningen første semester har som mål å gi nok kunnskap for å studere det neste semesteret) ikke er helt sant. Jeg mangler altså en hel del studiepoeng, som skulle være betingelsen på at jeg fikk være her som student. På papiret vil det se ut som jeg er veldig useriøs og burde bli deportert. Men skal rett være rett, kan likevel skylden deles likt mellom meg, universitetet her og universitetet hjemme. I etterpåklokskapens navn, skulle jeg anstrengt meg mer for å få grundigere informasjon om utvekslingsprogrammet, valgt et annet program, eller et annet universitet. Sistnevnte har jeg altså gjort for neste semester, men det faller selvfølgelig i fisk hvis jeg ikke får visumet i orden.

Selv om jeg har allerede har bestilt flybilletter tilbake til Japan, antar jeg det verste. 7000 penger ut vinduet og butikkjobb hjemme i Norge til August. Du kan likevel være med å krysse fingrene sammen med meg

Oi! Satsu da! Nigerou!

2009-01-17T00:04:00.000-08:00

Vi skulle ut til lunch, engelsklæreren og meg.

Amanda hadde akkurat plukket meg opp utenfor universitetet og vi var på vei for å møte de andre på et billig og bra spisested da telefonen til Amanda ringte. Et knapt sekund etter hun la mobilen mot øret, hørte vi sirener og blinkende blålys (japanske politibiler har egentlig røde lys på taket, men det høres ikke like dramatisk ut) Politiet hadde sittet i bilen sin og lusket på bilister, de paragrafrytterene, fordi det rett og slett ikke er annet å ta seg til. Amanda stoppet bilen og var naturlig nok noe bekymret for utfallet. Hun har bodd i Japan i noen år, men er fortsatt ikke så flink å snakke eller forstå, jeg satt trygt i baksetet og regnet med at Fuyuko, japaneren som også satt i bilen, ville ta seg av snakkingen. Hun på sin side hadde en annen taktikk og så ut som et spørsmålstegn og lot som om hun ikke forstod. Tanken var at hvis alle fremstod som dumme utlendinger ville politiet gi opp og la oss være i fred. På en annen side kunne det jo være at de ble ekstra grinete og stemple oss som kriminelle utlendinger og dra oss med til stasjonen.

Det endte altså med at jeg ble med inn i politibilen og måtte være tolk. Det å snakke i mobiltelefon mens man kjører bil er tydeligvis veldig fyfy. Ikke det at boten var noe særlig å slå i bordet med, 6000 yen, som med dagens fullstendig urimelige kurser er 500 kr, normalt 300. Hun slapp for øvrig unna med skjennepreken og måtte skrive under på en erklæring om at hun aldri skulle gjøre det igjen. Så fikk vi gå, og politiet kjørte videre for å fange fotgjengere som går på rød lys, folk som kaster sigarettsneiper på gaten eller kaster snøball uten skriftlig tillatelse.

Men siden jeg ikke hadde gjort noe galt, var det hele egentlig litt morro :D

Forsinket bildespesial

2009-01-14T12:07:00.000-08:00

Jeg tror bloggen døde litt ut.

Det er mange unskyldninger, noen gode, noen dårlige, men den viktigste er nok faktumet at jeg har blitt mer eller mindre vant til Japan, og trangen til å fortelle om ting er ikke like stor som da alt var nytt og spennende.

Men jeg lovet jo bilder så snart kameraet var i orden, så her kommer en liten omvisning av Kushiro. Tilfeldige bilder egentlig.

Sånn ser skoleveien min ut

Litt av universitetet

Enda litt mer av universitetet

Nabobrakken

Her bor jeg

Brakken min fra andre siden

Rommet mitt på en veldig ryddig dag

Julemiddagen gikk forbausende bra. Men det var litt ensomt

Her er engelsklærere og en russer på fest hos meg

Flere engelsklærere. I løssluppent humør. Merk deg plastglasset med drinken Dirty Norwegian.

Meg og en av russerne. Litt vill i blikket

Cobra og Amanda sjarmerer.

Videre følger bilder fra i høst

Litt av familien i Sakata, grandonkel Junpei, hans kone, pappa, og bak disse er mamma, meg og tante Michiko

Hakodate

Meg på vei til Niseko. Hukser ikke hva fjellet heter

Fetter Norihito fyller ut nødvendig informasjon før vi kan begynne på fjelltur

Og her kom vi opp på toppen. I bakgrunnen er fjellet jeg ikke husker navnet på (fra andre siden)

Til slutt: Korrekt og sømmelig bruk av veggklokke og sykkel (i følge japanerne)

Vanligvis skriver de ikke ting på engelsk, men denne informasjonen er altså veldig, veldig viktig.

Bruk av klokken skjer HELT på eget ansvar. Du har blitt advart

INGEN flørting når man sykler. Slikt blir det trafikkulykker og anarki av

Selv om det ser gøy ut, forsikrer vi deg om at det er en dårlig idé å stikke fingrene inn her

Og for all del, ikke hell olje på bremsene

Karri i skomakergaten

2008-12-07T06:03:00.000-08:00

Jeg ble stoppet ved inngangen til universitetet av en jente så pekte anklagende på meg. Fy skam seg! Du forsov deg din dust, sa hun i en tone jeg ikke var helt sikker på at jeg kunne tolke som spøkefull. Problemet er noen ganger det at japanere har like navn, og ligner gjerne på hver andre, så det skal noen ganger mer enn et ansikt til før jeg er sikker på hvem jeg snakker med. For å gjøre en lang historie kort, kom det til meg at jeg hadde sagt jeg ville være med på grisefarmsafari, men forsov meg til langt på dag og ble altså ikke med.

Nei. Da får vi gå å drikke i stedet, sa jeg. Det er jo også en fin måte å få nye venner på. Så vi samlet en liten gjeng og det overrasket meg litt da hun foreslo karri. Karri er sånn jeg ser det japanerenes gradiosa, bare at det ser ut som flytende avføring og lukter rart. Det er kjip mat på lik linje med yumyum-nudler, billy-pizza, og trøndersodd på boks. Den pengelense studenten og kantinedamens venn. Eller kanskje mer en bekjent.

Men som utvekslingsstudentlivet har lært meg gang på gang, hold kjeft, ha lave forventninger og aldri, aldri uttrykk skeptisisme. Så da vi møtte sistemann som skulle være med, hilste vi høfflig før hun viftet med en pose øl. Ja, for vi skulle jo drikke?

Ærlig talt, stedet som serverer karri, ligger langt utenfor sentrum, som til og med tillater medbrakt, må jo definitivt være et dass, tenkte jeg. Men når man først er i roma, kan man jo like godt skrike etter romerenes pipe.

Forventningene til tross, stedet vi skulle til viste seg å være hjemmet til en gammel kone og en gammel mann hvor de bor, og bruker stuen som restaurant. De kunne like godt være en av japanerenes onkel og tante. Stemningen var hakket over hjemmekoslig. Onkelen satt straks øllen på kjøl og kom med menyen som viste fire forskjellige karriretter til mellom 35 og 40 kr per porsjon. Mens tanten lagde mat, satt onkelen seg ned og ville høre om norge, om fjordene og om grieg. Han snakket noe dialektalt og vanskelig, men japanerene "oversatte" til enkel japansk for meg.

Beste karri-suppe noen sinne. Selvfølgelig må man jo ta i betrakning at jeg før ikke har ansett karri for å være fullverdig mat. Men dette var absolutt noe jeg kunne sette pris på. Og lage selv for den del. Den var glohet og akkurat passe sterk nok til at jeg var glad jeg ikke spurte om mild. Den vanlige skålen med ris som tilbehør, og en søt liten skål med yoghurt og hermetisert frukt som desert.

Etterpå gikk onkelen og la seg og tanten kom inn med mandariner, cookies, rissnacks i forskjellige varianter og den medbragte øllen. Snacks var tydeligvis inkludert i prisen for middagen. Så satt hun seg ned med en kopp te og ville også høre om norge og prate annen slag tanteprat.

De hadde til og med stempelsystem, med eventuelle gratis middager. Det blir nesten urimelig å ikke komme tilbake.

For å snakke om helt andre ting, har jeg vurdert å dra til Tokyo i julen. Skrike på de andre utvekslingstudentene og praktisere dårlig oppførsel. Men nå er jeg altså blitt invitert på både julefest og nyttårsfest med japanerene, så det kunne jo kanskje vært en noem er eksotisk alternativ. En julefest der jeg kan være julenisse og dele ut kakemenn, og en nyttårsfest som sannsynligvis foregår en del roligere for seg enn i norge, til tross for det fengende navnet, glem-året-fest. Nå gjelder det bare å ikke gå i fella, men passe seg for den, og ikke brenne huset ned når jeg skal lage kakemenn.

Drømmer er for barneskoleelever og utvekslingsstundenter

2008-11-27T11:31:00.000-08:00

Jeg innser at det å ha vært fraværende fra internett i en hel måned har satt dype arr i sjelen, og en av konsekvensene har blitt manglende oppdateringer fra solens rike. Bilder lar seg også vente på, men nå er kameraet sendt inn til reperasjon og kommer forhåpentligvis tilbake i anstendig tid.

Jeg kan jo i mellomtiden fortelle hva jeg har holdt på med de siste ukene.

Først og fremst har det falt på meg å holde Soeda-senseis tradisjoner ved like etter han rømte sin vei. Det betyr ukentlig grytefest hos meg hver fredag. Forrige uke lagde jeg pasta etter ønske fra nabojentene. Russerene kom selvfølgelig også og døpte retten for pisda-pasta (det er sansynligvis stavet feil, men googling skjer på eget ansvar). Noesom har en tendens til å skje på disse tilstelningene er at russerene kommer med gaver. Som jeg lurer veldig på hvor kommer fra. Jeg har fått både et TV og en anstendig Fender-amp. Dette skjer stort sett utpå kvelden når alle har snust litt på slalomflasken, og hva kan man egentlig gjøre?

Skolen går sin vante gang. Japanskundervisingen består fortsatt i en lett blanding skrive-alfabetetet, stiloppgaver som "hva er drømmen din og hva vil du gjøre for å oppnå den" og temmelig vanskelig stoff som korrekt bruk av ærbødig og underdanig snakkemåte (som selv japanerene syns er vanskelig). Dessuten er det en del oppgaver som lærer oss de japanske navnene på kjerringrokk og hestehov, det kan jo bli riktig praktisk (spesielt i bissnissammenheng). Vi har også fått utdelt lesebøkene for 1. til 6. klasse. Sist time leste vi høyt om laksen og at den svømmer mot stømmen og graver en liten grop til eggene sine. Det var slik en fin time.

For å sette prikken over i-en på dagens innlegg legger jeg ved et artig bilde

Utvekslingstudenten anbefaler: Pepsi med yoghurtsmak. Det er ikke så ekkelt som man skulle tro.

Dessuten får jeg betalt av Apple for å be deg finne frem bandet "Ms. John Soda" på iTunes og laste ned EPen som heter "While Talking". Det er det mest fornøyelige musikkkjøpet jeg har gjort på lenge, og det passer fint til høsten, sene kvelder, billig rødvin, og oppgaven som skal skrives ferdig til neste fredag.

Som en hippodrom, bara runt och runt

2008-11-05T11:24:00.000-08:00

I forrige uke var internettmannen her. Noe av det første jeg burde gjort var vel å skrive i bloggen og fortelle alt det merkelige som har skjedd siden jeg begynte semesteret, men når alt kommer til alt har det ikke vært så mye spennende å skrive hjem om.

Jeg har vært og kikket litt på utelivet i Kushiro, vært med på grytefest, fått noen venner og gjort noen nye erfaringer som det skal gjøres kort rede for her.

Utelivet i Kushiro har så langt vært en noe ensom bedrift. Jeg har gått ut et par ganger med min venn Tora (som jeg ikke har prøvd å skrike "Tora! Tora! Tora!" til enda) og det har stort sett vært oss og personalet. Karaokeboksene er stappfulle, men også veldig private, så man får følelsen av at det er onsdag før studielånet kommer, selv rundt midnatt på en lørdag. Forrige helgs halloweenparty var noe bedre, det var masse folk (men omtrent bare halvparten med kostymer).

Mine medelever, russerne, har jeg ikke snakket så mye med så langt. De har visstnok en veldig enkel form for underlivshumor, og jeg har blitt advart om at det er noe de bare ikke blir lei av å snakke om.

Jeg får ingenting ut av forelesningene, det virker ikke som om de har hatt utenlandske utvekslingsstundenter her før. Det er heldigvis ikke mer fire timer i uken så jeg bruker mye tid på å studere på egenhånd. Utenom vanlige forelesninger tar jeg kalligrafi, som kanskje er ikke særlig nyttig, men det er i hvert fall gøy. Til vinter skal jeg også ta timer i langrenn (ja, slikt kan man faktisk ta på "universitetsnivå" i Japan)

Den ene naboen min, Soeda-sensei, har to ganger invitert meg og de fnisete jentene på grytefest. Særlig god mat kan jeg ikke påstå det har vært, men det å sitte på gulvet rundt et lavt bord og stappe i seg nabemono til det ikke er plass til mer, er visstnok et veldig viktig for å bygge gode sosiale bånd i Japan. Soeda-sensei liker dessuten å finne frem det japanske brennevinet og når flasken er tom, har han fått utømmelig munndiaré. Begge gangene insiterte han dessuten på at neste gang måtte jeg holde festen, og underholde med sang og spill.

Utenom dette har jeg vært på østersfestival der alle griller østers så det stinker brent sjø overalt, med utendørs karaoke og fiskefanging med hendene, jeg har blitt lokket med på kaiten-zushi (som på TV, der sushien går rundt og rundt og rundt), sjømatgrilltelt (suspekt likt østersfestivalen, men under telt) og road trip nesten tilbake til Sapporo.

Likevel er jeg mye hjemme og siden jeg har leiligheten helt for meg selv, og et kjøkken som det ikke bor dyr på, har jeg prøvd å lage middag hver dag. Jeg har lagt min elsk på okonomiyaki i det siste, som er en tjukk pannekake med kål inni og svinekjøtt, majones, bulldoggsaus, ingefær og høvlet fisk på toppen. Fleskepannekaker kan gå å legge seg. Etter å ha fått servert lapskaus som velkomstrett på en bar her forleden, fikk jeg plutselig en trang til å lage norsk mat, så det har også blitt en del lapskaus i tillegg til kjøttkaker og sosekjøtt. Jeg er oldetante besteruben!

Kommunistbrakken, semesterstart og den andre siden av Kushiro-elven (kveld, Tirsdag 30.9)

2008-10-06T05:37:00.000-07:00

Tidlig på morgenen i går, sjekket jeg ut av hotellet, plasserte bagger og koffert i en taxi og dro for å treffe de som er ansvarlig for meg dette semesteret. (For de som ikke har fått det med seg enda, begynner høstsemesteret her i oktober) Etter god, japansk filosofi, er det best om flest mulig mennesker er involvert, så en fra internasjonal seksjon viste meg frem til den nye leiligheten, mens en annen kom for å hjelpe med innkjøp. Foruten om disse to er det seks stykker til i internasjonal seksjon, og vi er fem utvekslingsstudenter (tre av oss fra utlandet).

Leiligheten jeg bor i er en slags universitetseid arbeidsbrakke for fire. Det er to rom på størrelsen av 6 tatami-matter hver (spesielt interesserte kan google frem størrelsen i kvadratmeter hvis de vil) pluss kombinert stue og kjøkken på (8 tatami-matter), toalett, et veldig stygt bad, en liten bod og entré. Deprimerende lite fordelt på fire, men nesten litt for stort for bare meg. Det er lite møblert her, men jeg har kjøleskap, vaskemaskin og en skitten, skitten mikrobølgeovn. Dessuten har jeg betalt dyre dommer for en futon (sånn tynn, japansk madrass som ligger på gulvet) som er myk som kattepuser og skyer full av regnbuer. Og Lambi tørkerull. Mmmm.

Utenfra kan leiligheten best beskrives som en kommunistbrakke. Den er laget av sement og er lang og stygg. I motsetning til hva jeg ble fortalt, har jeg ikke internett her, så det var en liten strek i regningen. Nærmeste internett-tilkobling fins på universitet, men på grunn av ”prosedyrer og reguleringer av offentlige universiteter i Japan” er jeg rimelig sikker på at jeg ikke kan bruke min egen datamaskin, så det blir ingen mer webcam-moro. Blæh. Men jeg har to fnisete japanske jenter som naboer vegg i vegg og krysser fingrene for å bli invitert på tesermoni og putekrig.

Sært nok syns jeg det er litt for stille her (jentene fniser ikke hele tiden). Dormen i Ainosato var et lite spetakkelverksted, men jeg ble fort vant til det og mer enn jeg hadde trodd. Nå savner jeg nesten TV-en som står og snakker for seg selv. Det er nesten som jeg vil kjøpe et, bare sånn at det kan stå på uten at jeg ser på det. Når jeg tenker meg om er dette aller første gang jeg har bodd helt for meg selv. Men jeg blir nok vant til litt ro og fred.

I morgen er første dag på ny campus. Noe som bekymrer meg en del er at veldig få fag er lagt opp for de som ikke har japansk som morsmål. Det blir visst nok ingen fag som er sentrert rundt språk, og nøyaktig hvilke fag jeg kan velge er fortsatt noe uklart. Vi får se i morgen. Jeg vet heller ikke mye om hvordan det er lagt opp til at jeg skal bli integrert i universitetsmiljøet, bortsett fra at jeg får tildelt en fadder (hvis noen melder seg frivillig). Etterskoleaktivitet er en fin, men skummel idé. Altså, angsten begynner igjen å sette inn, men denne gangen er jeg litt mer forberedt og har store planer om å hoppe i det. Hvis noen har ni tusenlapper de gjerne skulle ha brukt opp, vennligst kom og hold hånd.

Til slutt vil jeg ta tilbake alt det fæle jeg har sagt om byen. Greit nok, den er liten, jeg har ikke funnet et eneste kjøpesenter i gåavstand, og ”super”-markedet spiller konstant heismusikk (suspekt lik den ene sangen fra bob sine faktafilmer fra weebl and bob). Men atmosfæren her på andre siden av elven er likevel ganske koselig. Det minner litt om den gågaten ut mot Nordnes, bare litt mindre urbant. Det er masse gamle mennesker som står på gaten og maser om været og i dag gikk jeg forbi en mann som satt på en krakk på fortauet og sorterte rustne spikre. (Jeg ser at det høres veldig stusselig ut når det står skrevet sånn, men han virket koselig) Langs Kushiro-elven er det tusen på tusener av tente lykter som blinker så fint i vannet etter det er blitt mørkt, og solnedgangen er like utstrakt og rød som den var i Ainosato. Dette, blandet med det perfekte høstværet, gjør det urimelig å kalle Kushiro for en drittby.

PS: på grunn av internettmangel, blir ting en del forsinket.

Play that funky music japanese boy

2008-09-27T07:04:00.000-07:00

Etter en kjøretur på ca 7 timer med fetter Norihito og hans kone Junko, kom vi frem til hotellet jeg skal bo på to netter før jeg flytter inn i den nye leiligheten i Kushiro. Vi ble møtt med fanfare og ville diskorytmer. Jeg hadde forventet at byen skulle være like deprimerende og stille som sist gang, men i dag var det massevis av liv og røre i handledistriket. Heldig som vi var, ankom vi akkurat da Kushiro diskofestival ble holdt for tredje år på rad. Det var litt som på 17. mai, bare at menneskene var litt færre, og litt fullere. Pensjonister svingte seg på oppfordring av festivalstaben, salarymennene danset i dress med hendene i lommen, og selv de kule motorsykkelkidsa nikket med hodet og trampet takten. Resten satt og spiste stekt blekksprut og annet japansk snaskens mens Sex Machine, Venus og Play That Funky Music ble prestentert av en japaner med afroparykk på dårlig engelsk.

Etter dette herlige freakshowet av et andreintrykk, har moralen blitt hevet et hakk opp og jeg føler meg klar for det nye semesteret.

Jeg fikk forresten tilsendt noen få bilder fra gårsdagens avsluttningsfest (siden mitt eget kamera ikke ville være med å leke).

Japanere i full brunostutfoldelse

Det årlige cluster-bildet.

Om å sende post

2008-09-26T09:27:00.000-07:00

De to siste dagene har gått med til panisk rydding og pakking. Ting som skal kastes, ting som skal gies vekk, kildesortering og en hel del morro. I alt rotet fant jeg en gave jeg kjøpte for noen måneder siden i Tokyo, som egentlig ikke var helt moden for å sendes, men som jeg av praktiske årsaker bestemte meg for likevel å sende. Dessuten hadde jeg en regning som måtte betales, så avsted bar det til postkontoret.

Det første jeg fikk beskjed om var at jeg var fem minutter for sen til å betale regningen, selv om postkontoret var åpen en time til. Greit nok. Så dro jeg frem pakken, og damen i skranken veide den og sa hva det kostet. Mens jeg gravde frem pengene kom hun plutselig på at hun hadde glemt å spørre om noe. Hvorfor gjøre det lett når vi kan gjøre det vanskelig? Etter en del frem og tilbake forstod jeg at prisen var avhengig av hvorvidt det var et brev inni pakken eller ikke og det var litt diskusjon blant de ansatte om hvorvidt et bursdagskort skulle telle som brev eller ikke. Da de endelig hadde kommet fram til at jeg måtte betale dobbel pris, kom postdamen på at i så tilfelle kunne det bli billigere å sende det som pakke. Så ble det kluss med at jeg ikke kunne adressen min, og at jeg uansett skulle flytte. Så fikk jeg et flytteskjema som jeg måtte fylle ut og sende inn senere (i tillegg til at jeg allerede har meldt fra om utflytting på bydelskontoret, og at jeg må melde innflytting på bykontoret i Kushiro). Til slutt måtte jeg føre opp nøyaktig innhold og verdi og ødelegge hele konseptet med å pakke inn en bursdagsgave.

Da jeg var ferdig fant jeg ut at jeg hadde spart 60 yen. Det er med dagens kurs rett under 3 kroner og 50 øre. Jeg syns de ytet god service.

Nå venter jeg på at det skal holdes avskjedsfest for meg, japanerne skal drikke seg rød i ansiktet og vi skal spise matchende røkelaks med eggerøre og kornmokjeks med brunost. Jeg skal skjene dem en ostehøvel i gave, og så drar jeg av sted i morgen klokken 8. Rommet er ryddet, koffertene er pakket og Mette-Marit, min trofaste tomatplante er kuttet ned og puttet i en sekk. Det skal bli fint med litt mindre mennesker rundt seg, samtidig som jeg kommer til å savne stedet med de veldig røde solnedgangene og soloppgangene, de utlendingfylte, engelske barene, den hyggelige mannen på nærbutikken, og sykkelen min, Hest, som ble meg frarøvet.

Som en apropos kan jeg nevne at jeg får svar i løpet av tre uker hvorvidt jeg får fortsette enda et semester som utvekslingsstudent, men det ser stygt ut.

Tempeltitting i Kansai

2008-09-11T00:18:00.000-07:00

Når kjedsomheten tar overhånd og lånekassepengene brenner i lommen, fins det få bedre ting å gjøre enn å dra og oppleve Japan. Når en først har dratt så langt, kan man like godt bruke alle pengene på å få med seg mest mulig. Dessuten kan man si at jeg ikke helt forstår verdien av de hundrevis av tusen yen jeg har. Først og fremst er det hele studielån, og det er enda en stud til de skal betales tilbake. Så er det hoderegningen som gjør yen om til kroner, som stort sett sier ”det er mye billigere enn det høres ut” eller ”det er i hvert fall dyrere i Norge”. Uansett, har jeg svidd av ca 5000 norske kroner, den siste uken, som vanligvis pleier å rekke nesten en måned. Og hva har jeg igjen for det? Et par spesielle opplevelser, en håndfull gode minner og en unødvendig stor mengde turistbilder. Jeg har ikke tenkt å gjøre noen detaljert oppsummering av hva vi har gjort, vi hadde tettpakket program i fem dager, så høydepunktene burde holde.

I begynte i Kyoto Tower som gav en rimelig god utsikt over byen. Det minnet litt om Tokyo Tower. Eller Sapporo Tower. Kan du tenke deg?

Så var det templene i Kyoto. Det var så mange at det etter hvert gikk litt i surr, og jeg har ikke helt oversikt over hva de forskjellige heter. Ett av dem skilte seg for øvrig ut, Kinkakuji (Den gyldene paviljongs tempel?) som er dekket av plater i gull.

Dagen etter tok vi toget til vestsiden av byen for å se en temmelig uspektakulær bro. Der så vi svarte øyenstikkere og en bever. Vår guide Haruki (som var utvekslingsstudent i Norge for to år siden) nevnte som en liten apropos at det kanskje kunne være gøy å se bambusskogen. Jeg har aldri sett en bambusskog før, og må påstå det var ganske sær atmosfære. Det var noe med fargekombinasjonen og knirkingen (noe som ikke helt kommer frem på bildet)

Neste dag dro vi til Osaka, tjue minutter unna Kyoto og så Osaka Castle. Da vi hadde sett slottet og kommet ut på andre siden, tenkte vi det kunne være fint å prøve å gå langs vollgraven i stedet for å gå samme vei tilbake. En time senere syns jeg landskapet virket suspekt kjent. Da hadde vi altså gått forbi inngangen, og kommet tilbake på andre siden. Tullebukker.　

Etter den ufrivillige runden rundt slottet, dro vi til Kobe, for å spise den berømte Kobe-biffen. Nok en gang fant vi ut at vi hadde reist for langt. Det har seg nemlig slik at Kobe Stasjon befinner seg litt utenfor der det faktisk skjer, eller sentrum om du vil. Vi tok toget to stopp tilbake og med god hjelp av en tjukk lefse av et informasjonshefte og en søt dame på turist informasjonen fant vi frem til et sted som solgte den berømte biffen. På restauranten føltes for øvrig som om vi var utenfor vårt element. De fine fruene ved siden av, tenkte nok sitt da to forvirrede turister som ikke kunne lese menyen, insisterte på Kobe-biff, for det hadde de hørt skulle være godt. 350 kroner for en femretters meny med to øl er langt fra dyrt i Norge, men vi følte oss rike likevel.

Siste dagen dro vi til Nara, ca tyve minutter unna Kyoto, og så på kjempebuddaen og alle dådyrene. Og templer. Alltid templer. Dådyrene var irriterende innpåslitne, og over alt kunne man kjøpe dådyrkjeks som man kunne mate dem med. Av meg fikk de inngangsbilletten til tempelet med den store buddaen. På vei tilbake til stasjonen falt himmelen ned i hodene våre, og vi ble veldig våte. Slikt styrtregn har jeg ikke sett maken til, selv i Bergen. Så nå kan alle ta seg en bolle neste gang de skryter over regnet.

Vi avsluttet hele oppholdet på engelsk bar med Kyohei og hans venn Jun.

Til slutt holder jeg en liten konkuranse. Hva betyr følgende skilt (Jostein får ikke lov å svare):

1. Bukking pågår, vis hensyns

2. Takk for at du brukte bussen

3. Slutt på trafikkarbeid

4. Vennligst bukk for stoppende biler.

Det snakkende toalett, spill og insekter

2008-09-04T09:32:00.000-07:00

Vi begynner dagens innlegg med nok en anekdote om toaletter. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det fascinerer meg, kanskje det er fordi de finnes i så mange varianter, farger og fasonger eller kanskje fordi uvante toalettnormer kan føre med seg grimme, grimme konsekvenser. Først og fremst ser det ut som at toalett er en udiskuterbar kunderett på lik linje med å få kvittering eller vekslepenger. Uansett hvor man går finner man kundetoaletter, og dermed er det også mange slags merkelige sorter. Den tradisjonelle toalettet (eller skjitrenna som Arild så fint kalte det), trenger ingen introduksjon (men på noen er det hengt opp et varselskilt med bilde av en fot som tråkker i den med et kryss over, i tilfelle noen skulle bli fristet). Så har man multifunksjonstoalettet som tilbyr oppvarmet sete, automatisk seterens, odørreduksjon og spyling med justerbart trykk. På togstasjonen har de snakkende toalett. Det kan lett gå en på nervene, fordi det kan bare en setning og gjentar den til uten stopp til du har gått ut fra båsen. "Dette toalettet trekker ned automatisk når du forlater" etterfulgt av en spylelyd. Irriterende kanskje, men utholdelig. Det fins også toaletter som ikke opplyser om automatisk nedtrekking. Man bruker unødvendig lang tid på å finne knappen, før man gir opp og håper det ikke står noen i kø. Når man så lister seg på tå ut av båsen, hører man spylelyden og kan nyte en auforisk lettelse. Det som kan verre er toalettene uten toalettpapir. Og uten spylefunksjon. De har riktig nok dasspapirautomater utenfor selve båsen, men det hjelper jo fint lite når man først sitter der med skjegget i postkassen.

Av andre ting som er merkelig eller annerledes i Japan er spill og leker. Det har etter hvert gått opp for meg at de japanerne jeg har vært mest med er temmelig barnslige, selv etter japansk standard. Det har vært alt fra flasketuten peker på (den som flasketuten peker på må holde hender med en av det motsatte kjønn i 30 sekunder), til "si at du er forelsket i den som sitter ved siden av deg". Utenom dette har det vært mange leker som ligner veldig på norske drikkeleker, med den forskjellen at taperen må gjennom batsugeemu (straffelek) i stedet for å drikke. Batsugeemu, sånn vi har gjort det, går stort sett ut på å gjøre en teit positur, eller etterligne en kjendis eller lærer. Av en eller annen grunn er dette kjempepinlig for japanerne, i den grad at noen viser dårlig sportsånd og nekter å opptre. Jeg er riktig nok ganske dårlig til dette, men har alltid munnspillet på lur. I går da jeg var og spilte biljard med Momotarô, lo han godt da jeg sa jeg trodde disse type leker var vanlig for studenter i Japan. Det er visst en tydelig forskjell på førsteårstudenter og de andre. Kanskje tilsvarende ungdomsskolen mot videregående i Norge. Når det gjelder biljard har man litt andre regler enn i Norge. Det er små ting som at hvis man treffer motstanderens ball før sin egen, er det samme som å skyte den hvite ballen ned i hullet, og motstanderen får plassere den nøyaktig hvor han vil etterpå. Poker derimot, har japanerne missforstått fullstendig. I hvert fall de jeg spilte med. Man spiller med fem kort på hånden, man får bytte to ganger (som gjøres på egenhånd på en høflig, men litt anarkistisk måte) og så satser man så mange chips man vil. Altså, man kan la vær å satse uten å kaste kortene. De som har gode kort ser likevel ut til å satse en hel del, gjerne alt, og brisker seg godt. Det japanske pokerfjes. Bare vi hadde spilt om penger...

Japanerne har som kjent temmelig god kroppshygiene, og plasker og koser seg i fellesbadekaret annenhver dag. De har derimot lite sans for å tenke renslig og luktfritt på kjøkkenet og i stuen. I skrivende stund lukter det døde mennesker og solvarmet bosspann i stuen og fra kjøkkenvasken. Dette fører til at fluepapirene i taket er så fulle av fluer, at det rett og slett ikke er plass til flere, og det bor små kolonier av bananfluer på utvalgte steder på kjøkkenet. Japanernes løsning: insektspray. Det er med andre ord best å holde seg inne på rommet sitt eller løpe av sted til biblioteket og være sommerstudent. Som om ikke dette skulle være nok, er luften full av øyenstikkere som har seg. Akkurat. De flyr rundt bekymringsfrie og lager barn. Jeg tror det er rimelig å si at jeg passerte et par øyenstikkere i full utfoldelse ca hver andre meter på vei til togstasjonen her forleden. Og så er det sikadene. De er relativt stille i Sapporo, de synger sin høyfrekvente, irriterende sang fra morgen til kveld, som man etter hvert blir vant til og ikke tenker over. I Tokyo, der imot, høres de ut som en blanding av en opptrekkbar lekebil, en stekeovn mishandlet med slegge og en ødelagt badevifte med et oppmerksomhetsproblem. Skal prøve å ta opp lyden og legge den ut på det store internett hvis jeg får muligheten. Insektet ligner forøvrig på en kakkelakk med vinger. Og for de som føler seg eksperimentelle, er de spiselige. Edderkoppene er også unaturlig store på denne tiden av året og kan skremme selv en barsk og modig mann som meg selv.

På grunn av litt vimsing sendes kommer blogginnleggene gjerne noen dager for seint. Dette skulle egentlig vært datert 1/9, mens jeg var på vei til Kyoto. Nå er jeg altså her, men det skal dere få høre mer om siden.

Barusamiko-su Yappa irahen de

2008-08-20T00:35:00.000-07:00

Det er ikke bare i norge det er morsomt å misforstå tekster på utenlandske sanger. Det ble jeg gjort oppmerksom på i forgårs, da en av karene i clusteret viste meg en video på youtube der et fælt, fælt (men forstyrrende fengende) svensk sukkerpopband synger om å danse en viss karamelldans, som i japan er kjent som hest-hest-dansen eller sangen der de synger om å ikke ha behov for balsamico-eddik. Jeg legger ikke ved noen link, dette (unskyld uttrykket) fandenskapet kan du finne frem på eget ansvar.

Men jeg er visst gått langt vekk fra temaet igjen. Jeg lovet dere bilder, og bilder skal dere få.

Fra Otaru, en halvtime med tog fra Sapporo. Innbyggerene livnærer seg på turisme, og har få grenser for hva de kan fornedre seg til å gjøre.

Utsikt over Otaru fra Tengu-fjellet. Som gode turister kjørte gondolbane (suspekt lik ulriksbanen) opp til toppen.

Utenfor Sapporo Jinja (Shintotempel)

Rulletrappen de late tar for å komme opp til hoppbakken.

Informativt skilt

Meg med et noe merkelig ansiktsuttrykk på toppen av hoppbakken, med utsikt over Sapporo

Igjen, med et noe merkelig ansiktsuttrykk på toppen av Trekantfjellet

Mette-Marit, med tomater

Ølfabrikken i vakre Kushiro

Livlig gate i Kushiro

Hus i trendy design, Kushiro

Hokkaido University of Education, Kushiro Campus.

Meg utenfor en stupa i Kushiro

Ville DU latt dette firmaet sett over selvangivelsen din?

To lykkelige måker i Kushiro

Kushiros handlegate (dette er faktisk sant)

Oppholdet i Kushiro blir neppe kjedelig. de har jo Sugai "pul pul" game center

Når jeg flytter til Kushiro er det ikke bare jordskjelvfaren jeg må ha i bakhodet. Noen ganger kommer til Tsunamier også.

Godt å vite at det er tilfluktsrom i sentrum, hvis tsunamien først kommer.

Ja. Det ER hår.

Dette er fra Akan nasjonalpark. Altså, ikke gå ut i den vulkanske gjørmepytten

Plastikkaktig Ainu-landsby i nærheten av Akan-insjøen. Bygningene er vanlige hus, med nye fasader limt utenpå.

Ainu-mobilen, med høytalere for effektiv spredning av propaganda

Dette er tydeligvis Hokkaidos maskott. Jeg vet ikke helt hva heter, men vi kaller ham Herr Ståk*k.

Vi sees nok igjen ja...

Taket på dormen i soloppgang. Mmmm taket...

Jeg ser

2008-08-16T06:32:00.000-07:00

Siden mandag har jeg lekt turist i Sapporo sammen med Arild. Vi har kjørt gondolbane, tog og rulltrapp, sett på hoppbakker, vært i tempel og på ølmuseum og spist alt for mye usunn mat på izakaya. Alle de tingene man bare ikke finner på å gjøre alene i byen man på sett og vis allerede er blitt vant til. Nå er Sapporo uppbrukt og vi har reist avsted for å ta flere turistbilder og gjøre flere turistting. I skrivende stund sitter jeg på et hotellrom i Kushiro, fire timer med hurtigtog øst for Sapporo. Dette er byen jeg skal tilbringe neste semester i, og da kan det jo falle på sin plass å inspisere litt.

Førsteintrykket var deprimerende. Bygningene er stygge og dårlig vedlikeholdt, det ser litt ut som en spøkelsesby og det lukter vondt veldig mange steder. I gatene kan man se flere hoteller enn mennesker, det renner unødvendige beskjeder og reklame fra høytalere som er plassert over alt, og det går seks felt brede veier gjennom sentrum. Byen har ca 190,000 inbyggere, men alle må ha låst seg inne i frykt for utlendingenes ville herjing, det var som sagt knapt et eneste menneske å se. Jeg har en mistanke om at vi har vært uheldig å komme midt i bon-festivalen, som er til ære for de døde. Det er visst nok vanlig å få fri og dra hjem til familien og besøke familiegraven de tre dagene den varer. Det forklarer de stengte butikken, men ikke de tomme gatene.

Jeg kan ikke si jeg gleder meg veldig mye til å flytte hit, men det er for seint å bytte campus nå. Selve byen ser ikke ut til å by på noen ting som helst (i hvert fall ikke av turistattraksjoner), så i morgen drar vi et par timer nord og boltrer oss i nasjonalparken Akan. Når jeg kommer hjem skal dere får se uinteressante bilder av meg med fårete glis forran et turistvennlig landskap.

For de av dere som ikke har hørt det enda, planlegger jeg å bli enda et semester i Japan. Absolutt ikke i Kushiro, men på hovedøyen, ved det første og beste universitetet som vil ha meg der. Sansynlig kommer jeg hjem i februar og reiser tilbake i april, men det vites ikke enda.

Lykke til med det nye skole/arbeidsåret (og vær gjerne litt bitter når dere tenker på at jeg har en og en halv måned igjen av ferien)

Nuddelsklie, badestrand og nystekte skuldre

2008-08-07T23:31:00.000-07:00

På tirsdag feiret vi en slags diger, felles bursdagsfering i clusteret. Av oss 8 som bor er var det ikke bare meg og en annen (som jeg påstod sist) som har hatt bursdag i juli, men forsyne meg to til. Juli er med andre ord veldig trendy bursdagsmåned i Japan. Eller kanskje det er å dra det litt langt. Feiringen ble, til min store overraskelse, veldig lite skjemaorientert. Det skal sies at det var skrevet et skjema over kveldens begivenheter, men det glemte vi merkelig nok å følge. Jeg skylder på alkoholen. Det vil si, én halvliter øl og en 0.33 boks med rusbrus var alt som skulle til før tre av japanerene var rød i ansiktet, og temmelig fnisete. Og nei, det var ikke en øl og en rusbrus hver, det var på deling. Men før vi kom så langt ut på kvelden, hadde vi nudelsklie (video lengre nede), der man rett og slett slipper en liten håndfull nudler på en bitteliten vannsklie og så må de andre prøve og fange og spise den før den lander i gryten på andre siden. Dette er visst noe som hører sjeldenhetene til, gjerne på festivaler og lignende. Jeg tror ikke noen syns det var særlig spennende, og forstår ikke helt hvorfor de tok seg bryet med å sette opp skilen, men det ble jo noe å skrive hjem om. Etterpå fulgte kake som var bakt i riskoker, med et lys til hver, og navnene våre skrevet på plater av hvit skjokolade. Siden ble det gaveutdeling. Gaveansvarlig var en veldig koselig, men noe sær person ved navn Shimomura. Han kan kunsten å finne velmenende gaver, men som man egentlig kan la vær å kjøpe. Men ved overekkelsen, forteller han hvorfor han har valgt ut gaven og det er alltid på grunn av noe noen har sagt eller gjort og man kjenner det pinlige stemningen bere seg. For eksempel, for noen måneder siden da vi feiret bursdagen til en annen kar, hadde Shimomura kjøpt en gipsstøpning av en torso og fargeblyanter fordi han som hadde bursdag på et tidspunkt sa at han hadde lyst å ta en tatovering. Gipstorsoen og fargene var for at han skulle tegne og se hva som ville passe. Jeg fikk en japansk snurrebass fordi jeg en gang sa at jeg var interessert i japansk kultur og en av de andre fikk en plastfilmbeskyttelse til mobilen fordi han hadde fått en sprekk i skjermen forleden.

Til tross for karaokeplanene, endte det opp med at vi ikke gikk (sikkert fordi vi hadde falt så langt vekk fra skjemaet at alt kunne være det samme) Igjen tror jeg alkoholen hadde skylden. Men for å ikke svartmale japanerene helt, ser det ut til å være veldig enten eller. De som tåler alkohol tåler den minst like godt som den gjennomsnittlige nordmann. I stedet for karaoke, kom herr Hest (se bilde), som naturligvis begeistret meg en del, jeg skal få tak i en slik maske ved første anledning.

Torsdag, som var i går, var jeg på stranden med den yngre delen av familien. Planen var at jeg skulle finne på å bade, noe jeg ikke har gjort på over fire år, men siden nærmeste badestrand peker mot japanhavet skal det ikke mye vind til før det er farlig å bade der. I går blåste det ganske kraftig og det patruljerte politimenn opp og ned langs stranden og blåste i flyter og krysset hendene mot de som bevegde seg lengre enn fem meter ut. Vi prøvde også å spille volleyball med en badeball, men den fløy avsted med vinden. Det eneste gjenstående alternativet var å nyte solen. Jeg har alltid vært høy i hatten når det gjelder solkrem og solbrenthet. Det skal veldig mye til før jeg blir solbrent, og jeg smører meg aldri. Men det er hjemme i Norge. Her tok det knappe tre timer før jeg var rød som den velkjente hummeren, og da var det allerede for sent å begynne med solkremen. Solbrent hud er ekkelt, det gjør vondt, og jeg har hvite rundinger rundt øynene etter solbrillene. Nnnnn...

Nudelsklie

Kake!

Herr Hest

Til venstre, Junko, konen til fetter Norihito som står i midten, og kusine Yukie til høyre med hennes barn Aki (i midten) og Kanata til høyre

Killarna är borta, jag är oinspirerad

2008-08-04T10:57:00.000-07:00

Så var det kommet til dagen der jeg blir overlatt helt til meg selv med alle de merkelige japanerene. Det føles litt trist. Men likevel har jeg følelsen av at dette blir en fin ting. Det berømmelige nye kapittelet. I en utvekslingsoppholdedlig forstand. (Malla, for et gøyt ord!) Comfortably into their midst og hele den greien.

I dag har vi holdt møte i clusteret, der det ble vedtatt at vi skulle ferie min, og en annen kars bursdag. Det tok sin tid, men vi kom frem til at det skulle feries med hotcake (som ligner veldig på amerikanske pannekaker), sômen (som er tynne nudler man spiser kalde etter å ha dyppet dem i soyasaus) og til slutt, karaoke. Jeg har beskrevet bursdagsfeiring i japan før, men for de som ikke husker, blir det skåling og pinelige taler etter et nøye gjennomtenkt skjema, og sansynligvis kommer det til et punkt på kvelden der vi, som bursdagsbarn, skal få velge samtaleemne. Jeg ser på ingen måte frem til det, men kommer til å bli hengt ut som raring eller antisosial hvis jeg nekter å bli med. Forskjellen fra sist gang blir forøvrig at sånn jeg forstod det, hadde alle lyst å nyte alkohol denne gangen. Jeg hørte navn på jentedrinker (selv etter japanerenes standard) og det kan jo bli morro. Fyldig raport og biledserie kommer senere.

I går var jeg med familien på beer garden, og jeg ble venner med kusinen min sine barn, som vil lære norsk. Onkel ble litt rød i kinnene og jeg fikk uformelle japanske sommerklær kalt jinbei og en tradisjonell vifte. Nå kan jeg lure alle. Selve ølfestivalen var veldig tysk, vi fikk forskjellige typer pølser med sauerkraut, hveteøl og pilsner. Og da mener jeg pilsner som i øllet vi drikker hjemme, ikke det skvipet man vanligvis drikker her. Det var gjevnt over god stemning og det viser seg at kjøttkakemonsteret vil slå til igjen, neste uke når onkels 60-års dag skal feires. Denne gangen skal jeg for øvrig slå på stortrommen og finne frem ertermosen. Hvilken lykke.

Ellers, har jeg en følelse av at det blir mye internettsurfing i ferien, sikkert mye tid til blogging og pisspreik på msn eller via skype for de som har det. Kjøp et billig webcam og kle av deg eller kom hit skal du få en puss!

PS: Jeg vet at det finnes folk som leser bloggen, men det hadde vært fint om dere hadde lagt igjen en liten kommentar (det trenger ikke å ha noe med saken å gjøre, bare en liten usaklighet, sånn at jeg kan smile og tenke, "ja, han er en orntli' raring han (eller hun)"

yatta yatta

2008-08-02T12:02:00.000-07:00

Nok en gang må vi sitere internettfarsotten, forlengst utgått på dato, men som fortsatt på rett tidpunkt kan få i hvert fall meg til å smile. Nå trenger jeg bare fem lettsindige venner som kan delta på fikenbladaktiviteter til solen står opp.

Jeg har altså kommet meg igjen et semester i japan, og det er endelig blitt sommerferie. Sært nok kan jeg styre begeistrelsen min. På sett og vis føles det feil at sommerferien skal begynne i august, og dessuten er alle de andre utvekslingsstudentene på vei hjem, eller har allerede dratt. Jeg har blitt anbefalet en stor og stygg bok med kanji, som jeg burde komme meg igjennom i ferien. Det ser ut til å bli en stile og annerledes sommer.

Eksamensdagen ormet seg sakte avgårde på ekte japansk vis. Tilfeldigvis hadde noen funnet ut at akkurat den dagen ville passe perfekt til å holde sportsarrangement igjen (som jeg bitsjet over for noen måneder siden), og jeg ble brutalt vekket av den vanlige bedritne musikken over PA-anlegget to timer før jeg egentlig skulle opp.
Selve eksamen som var unnagjort på ca tre timer, men så begynte formalitetene. Først ble vi tvunget til å høre på presentasjoner av de andre utvekslingsstudentene, og skulle helst stille noen gode og relevante spørsmål. Det er kanskje ikke verdt å klage over, jeg var jo tross alt heldig nok til å slippe å stå forran i et auditorium fullt av alskens mennesker med spesielle interesser og holde et seriøst fordrag på japansk. Men det var likefullt kjedelig. Etter det var det stå-fest, av samme typen som vi hadde da vi begynte. (Husker ikke om jeg har fortalt om det eller ikke) Det var i hvert fall autistisk likt forrige gang. Vi fikk nøyaktig samme koldtbord, alle fikk navnelapper og kopp med påskrevne navn, vi måtte holde tale og takke for oss og det var ikke måte på pissfanteri. Jeg ble nok en gang fanget av de japanske homestaymødrene som syns det er eksotisk med nordmenn. Men de var gøye, så det var ikke så ille.
Når sermoniene så ut til å ta slutt, kom forsyne meg utlendinggruppen og skulle ha oss med på farvelsermonier. På akkurat samme måte. Taling, og mimring og overrekkelse av scrapbooks med kosebilder, slik at vi aldri skulle glemme oppholdet vårt i Sapporo.
Det var sikkert bare jeg som var grinete fordi jeg ikke har vært så veldig integrert i det miljøet, men jeg syns de tok litt vel hardt i, spesiellt for oss som bare har vært her fire måneder. Nuvel. Det tok omsider slutt, også bar det til festivitus i Ainosato (det er forøvrig forstaden jeg bor i), på en ganske deprimerende izakaya.

Nå sitter jeg i stuen og har allerede begynt å savne Martyn, engelskmannen som vokste opp i japan og har foreldre som er hesteopprettere. Utenfor høres skrik og skrål fra lystige japanere som feirer semesterslutt og vellykket sportsarrangement.

I morgen bærer det av sted til en slags ølfestival kalt beer garden, som forsinket bursdagsfeiring med slekten. Gøy, gøy!

Semesterslutt med tilbehør

2008-07-23T02:23:00.000-07:00

Den siste uken har det vært forskning og semesteroppgave. Jeg har etter beste evne laget spørreundesøkelser og delt ut til tilfeldige japanere. Nesten alle var for høflig til å si nei. Så etter å ha gitt de berømmelige 110 prosentene, satt jeg med to sider tettpakket svada om japanerenes forhold til religion. Hurra.
Jeg syntes likevel jeg hadde vært flink nok til å fortjene en langhelg i Tokyo. Formålet var å skrike en siste gang til Hans som i skrivende stund sitter på flyet tilbake til moderlandet. Selve turen gikk som varm hestesko i smør, jeg kom meg både til og fra uten å måtte legge meg i fosterstilling, gråte som et lite barn eller få panikk. Da jeg hadde reist med monorail og tog, og endelig kom ut av togstasjonen, slo varmen mot meg som når man åpner stekeoven og stikker hodet inn. Og fuktighet. I store mengder. Likevel, kunne jeg ikke annet enn å smile og tenke på at jeg i det minste hadde gjort rett sted- og skolevalg (dette er ord jeg svelger når jeg flytter til Kushiro. Jeg bare har det på følelsen).
Første kvelden avsluttet vi tidlig etter å ha vært på izakaya (typisk drikkested med matservering) og sett på japanske kids ha sommeravsluttningsfest. De aller fleste så ut til å knapt ha fylt 18 (det er på papiret 20 års grense for alkoholkjøp her) og brorparten var ravende fulle. Folk lå med hodet på bordet og sov, folk hadde sovnet i sitt eget spy på toalettet, noen var klåfingret og få kunne gå rett. Jeg angrer på at jeg ikke tok bilder av dem, det hadde vært verdt å vise frem.
Neste dag dro jeg til Akihabara, nerdenes paradis. Gate opp og gate ned med knapper, ledninger, nintendo-spill i orginalpakken, ting man kan putte inn i datamaskiner og annet elektrisk dilldall. Jeg fant en butikk som solgte vintage mac'er, fullstendig ubrukelig i forhold til dagens maskiner, men herlig, herlig for nostalgikerene. Da jeg var på vei for å møte de andre ble jeg fanget av en søt japaner som snakket flytende engelsk, og lurte meg til å kjøpe en sammenleggbar stokk til bestemor (men ikke si det til henne).
Etterpå bar det, tradisjon tro på karaoke. På karaoken insisterte vi på å få deluxe-rommet, med iPod-dock slik at vi kunne synge Oddvar Torsheim av full hals (et ordspill selv Gaute verdig!) Samme kvelden traff jeg for første gang en uhøffelig japaner. De andre mente han enten var mentalpasiten eller yakusa, men dette er bare spekulasjon. Han skulle i hvertfall drepe oss siden vi ikke hadde fyr. Men det rakk han ikke før vi løp inn og gjemte oss på karaoken igjen. Mer skjedde ikke den dagen.
Neste dag var det hjemreise. Ikke spesielt spektakulært.
Nå er det bare til å gjøre siste innspurten til eksamen neste uke også er det sommerferie, alle utveklskingsstudentene drar hjem, og jeg blir helt alene. Men det blir i hvert fall sommerferie.

Trekantfjellet, japanske veps og soyabønner

2008-07-06T16:00:00.000-07:00

Da jeg var mindre pleide jeg å gå i fjellet sammen med gamlingene omtrent hver søndag fra tidlig vår til sen høst og så lenge det var fint vær. Siden jeg sluttet med det har det ikke blitt flere fjellturer enn jeg kan telle på to hender, men i det siste har trangen meldt seg igjen. Så i dag tok Norihito og konen Junko meg med på japansk fjelltur. De hadde funnet frem et fjell som ikke skulle være for vanskelig eller ta for lang tid. Til min store overraskelse tok turen en knapp halvtime (med pauser) og skuffelsen var stor. De virket for øvrig fornøyd med insatsen og Junko spanderte softis da vi kom til toppen. Det var pent lite annet å gjøre enn å lokke med mine noe ufrivillige slektninger til å fortsette til fjellet ved siden av som har det fengende navnet, trekantfjellet (omtrent like høyt som Fløyen der banen stopper). Med 31 grader og stusselig vind rant svetten i strie strømmer.

Mens vi gikk mot trekantfjelltoppen, stoppet plutselig Norihito opp og våget ikke gå videre før en veps som virret rundt på stien hadde forsvunnet. Jeg har aldri sett en voksen person la seg skremme i så stor grad av en stakkars veps før. Jeg forstod det for øvrig da jeg fikk se den selv. 5 cm med veps. Det så ut som en cocktail-pølse med vinger. Jeg fikk vite at om man blir stukket to ganger av en slik, går kroppen i skjokk og man går i dørken.

Etter bakke opp og bakke ned nådde vi toppen. Utsikten var ganske redusert på grunn av været, men jeg har store planer om å dra tilbake senere, for man skal i utgangspunktet kunne se ganske langt.

I den siste delen av inlegget vil jeg fortelle om noe helt annet. En hylles til soyabønnen. I norge har vi et temmelig begrenset og relativ deprimerende bruksområde. Soyasaus, hurra. Og tofu, for de som er for politisk korrekt til å spise kjøtt. I Japan der i mot, har lille soyabønnen enda ikke klart å skuffe meg. Det første jeg begynte å spise som er laget av soya siden jeg kom her, er miso-suppe. Ikke helt sikker på hvordan det lages, men jeg antar at man gjør noe lignende som når man lager soyasaus. Miso er forøvrig mye lysere og mindre konsentrert. Det er vanligvis tangflak i den og det brukes som forrett eller tilbehør. Smaken er først litt rar, men så blir det noe man bare må ha. Etter miso, oppdaget jeg edamame, som er halvmodene soyabønner i belg (ser ut som sukkererter), kokt, med strøsalt på selve belgen som man tar i munnen og tygger ut bønnene før man kaster den. Edamame er det aller beste tilbehøret til det lyse, japanske øllet. Uten om edamame, er kokte, modne soyabønner som er vakumpakket helt fantastisk. Det er annerledes fra de halvmodne men fortsatt veldig godt. I dag prøvde jeg nattô, som er klissete, fermenterte soyabønner. Det smaker nesten som gamalost, noe jeg har savnet. Mmmm..!

I farger og bevegelse

2008-07-04T01:47:00.000-07:00

Endelig har jeg fått bildene fra telefonen over på datamaskinen. I stedet for å redigere tidligere poster med de rette bildene, blir dagens innlegg en liten bildefremvisning.

Dette er tatt fra en skyskraper i Tokyo. Det var like mye by i alle retninger.

Se nøye etter. Jo, det er forsyne meg Dubliners i Tokyo også

Jeg løp etterhvert avsted på sightseeing på egenhånd. Midt mellom all sementen dukket det plustelig opp et tempel (eller shrine, hvordan oversetter man det?)

Jeg er ikke helt sikker hva disse gjorde, eller hva de ville, men de drev og skrek i megafonen på en veldig streng og militær måte. De med som holder flagg og bannere hadde stenansikter. Utenfor togstasjonen i Shibuya i Tokyo.

Da jeg var i Tokyo pågikk det en festival av en slags sort. Særlig mye mer kan jeg ikke fortelle. Tilfeldige bilder fra festivalen Shibuya.

De har tydeligvis et museum for salt og tobakk. Jeg hadde lyst å gå inn for å se, men jeg følte at det ikke var verdt inngangspengene bare for å tilfredstille nygjerrigheten min.

Dette er bjønen (eller vaskebjørnen?) med de store ballene. Den finner man overalt i Japan. Her i Tanuki Koji i Sapporo. Det er byens eldste "kjøpesenter" og er en lang gate som går gjennnom en rekke byggninger og er derfor delvis under tak.

Min digre hånd griper rundt japerenes bittelille øl.

Gode navn er viktig. Hvem vil IKKE gå på Sexy Field

Hverdagsrasisme i utestedsnavn i Sapporo

Ut i fra vestlige standarder er dette ikke det mest forlokkende bildet hvis man skal tale til folk som skal på karaoke. De kunne likegodt satt opp et skilt med "Voldtektsmenn på frifot"

I en av de internasjonale butikkene i Sapporo selger de min favoritt-te, Brisk.

Matlaging med Japanerene.

Den Sorte Gryde (med brun saus)

Dette var tomatplanten min, Mette-Marit da jeg nettopp hadde kjøpt henne.

Her en måned senere (for et par dager siden)

Og sist, men ikke minst. Bilder med de andre utvekslingsstudentene fra en fotoboks på en pachinko (perfekt som bakgrunnsbilde på mobilen :P)

Børstens Risåker, Solens Opprinnelse

2008-06-30T05:25:00.000-07:00

Det har ikke vært et eneste sekund fred å få. Men ikke nødvendigvis på en negativ måte. På fredag våknet jeg akkurat tidsnok til å komme fem minutter for seint til kjøttkakebyråkratiet.

De oppegående av leserene har fått seg at både himmel og jord ble satt i bevegelse da det skulle være kjøttakelaging for alle. På fredag skulle det altså skje, det var hverken teori eller øvelse lengre. Japanerene tok meg først med for å gjøre innkjøp, jeg skulle være den som fikk det endelige ordet i diskusjonene om valg av matvarer. "Disse potetene er det 8 stk pr pose, de andre er det 6 stk pr pose, men de har litt tjukkere skall og trengs litt mindre vasking. Hva skal vi velge?" Videre fulgte en diskusjon om de forskjellige japanerenes erfaring med de to typene, og fem minutter senere fikk jeg avgjøre på det store spørsmålet. Dette gjalt samtlige ingredienser, det var kalkulatorbruk, prissammeligning og konsensus på høyt plan. Jeg hadde litt lyst å dra en Leroy Jenkins, men det jeg etterhvert har forstått, er at det er bedre å prøve å være klar for hva som helst, og svelge alt, selv om det skulle smake sure insekter. Det er litt som når man er en liten unge og blir med på det foreldrene har bestemt.

Selve matlagingen var utformet litt som et matlagingsprogram. Folk ble delt inn i tre grupper (Team Fjord, Team Fisk, og min favoritt, Team Hest), videre hadde alle fått utdelt oppskrifter som var blitt nedskrevet forrige gang. Til tross for dette klarte jeg å rote til forklaringen, men alt ordnet seg til slutt. Og alle japanerene var enig om at det var godt, og mange påstod at de skulle lage kjøttkaker hjemme senere. Da hadde vi for øvrig holdt på i ca 5 timer

Lørdag, kl 9 ble jeg hentet av fetter, onkel og tante for å dra til Sakata, som er hjembyen til pappa, hvor familiegraven ligger. For de som like geografi, ligger Sakata ganske langt nord på hovedøyen (Honshû), i Yamagata prefekturet. Flyturen tok ca en time, og pluselig var vi i tilnærmet tropiske strøk. Det vil si, i hvert fall sammenlignet med norge. Alt var grønnt og veldig fuktig. Hustakene var tradisjonelle og det var templer over alt. Det slo meg at det er dette som er japan, sånn man kjenner det fra bilder og tv. Hokkaido som jeg bor i, har en temmelig vestlig fremtoning i forhold. Fra flyplassen i Akita tok det for øvrig 2 timer å kjøre før vi kom frem.

Formålet med turen var å ta med beina til Obâchan til familiegraven hvor beina til oldefedre og fjerne slektninger ligger. Først dro vi til tempelet slekten hører til, hvor det ble holdt en liten bønn og så tente vi røkelse og ringte i en liten bjelle. Etterpå gikk vi til gravstedet, som var en liten konstruksjon i marmor, med et rom til levningene, under en blokk man kan flytte på. Igjen fant de frem spisepinnene og alle la noen bein nedi. Røkelse og bønner fulgte. Etter dette var gravferden fullbyrdet og alle dro sammen til en av de finere tradisjonelle spisestedene og hadde et bedre måltid. Bl.a. sesampudding i seig, gjennomsiktig saus, sashimi (som er den rå fisken man gjerne tror heter sushi), kokt fiskehode, frityrstekte grønnsaker og husets egen plommelikør. Veldig stilig var det. Fetter Norihito og meg gikk en liten tur i Sakata etterpå før vi dro tilbake på hotellet og så Terminator dubbet til japansk.

I går, som var søndag, så vi på forskjellige serverdigheter i Sakata, og dessuten på stedet hvor barndomshjemmet til pappa var (det var blitt en parkeringsplass, akkurat som i sangen til de som teller kråker). Etterpå besøkte vi en kusine som er søsteren til den av fettrene mine som spiller bass og liker svensk tre-akkords-pønk, og jeg måtte spille en vise for dem. Og hva er vel mer passende enn skjenkestoppmonsteret? Til slutt stakk vi innom grandonkel og grandtante som gav meg en betydelig pengesum som jeg skulle ha det morro for.

Da vi ankom Hokkaido, ble jeg umiddelbart pekt ut som terrorist, flykaprer pg uromaker. Det kom en politimann bort og sa han måtte stille meg noen spørsmål. Det var kanskje ikke så mye mer dramatisk enn det, men jeg følte meg veldig skyldig. Heldigvis kunne de andre forklare at vi alle var i slekt og at jeg ikke hadde skumle intensjoner. Politiet tar visst helt av på grunn av G8 møtet om to uker og når alt kommer til alt ser jeg vel kanskje ut som en rebelsk aktivist.

Jeg har bilder tatt med telefonen min, men jeg får dem ikke over pcen for øyeblikket, så det blir nok skuff i dag også.

Utenlendingenes venner ærklærer kjøttkakedag med Ruben-sensei

2008-06-19T07:47:00.000-07:00

Nå har jeg fått klager fra flere hold. Om du ikke setter deg ned og skriver blogg nå, blir det balluba. Og det av den verste sorten.

Tilfellet er at det ikke er så mye å skrive hjem om. Studentlivet går sin vante gang her, hver dag er stort sett lik, med noen få unntak. For eksempel, hva skjer når de japanerene konspirerer og lurer meg til å lage kjøttkaker? Hva med når man plutselig befinner seg skjorteløs i en fotoboks i en spillehall midt i dypeste Sapporo? Dette er vel i bunn og grunn spennede ting som folk kan sitte hjemme i sommernorge og fnise over.

Kjøttkakeprosjektet først. For hvor mange japanere trengs det egentlig for å lage en middag kjøttkaker? Skal sant sies mistet jeg tellingen. Jeg ble forleden lokket med på å lage tradisjonell, norsk mat for japanerene. Hvofor ikke? Som den enkle utenlendingen jeg er, trodde jeg dette innebar å dukke opp et sted til en gitt tid, lage kjøttkaker og spise dem sammen med japanerene. Men det er visst nok ikke helt "harmonisk" her til lands. Det er nemlig sånn at det viktigste når man skal gjøre noe ekstraordinært (egentlig alt annet enn primærhandlingener som å spise, sove, og gå på toalettet), må man holde møter og opprette komiteer.

Det som skjedde var at først skulle det holdes et møte for å avtale når kjøttkakelagigen kunne finne sted. Det var det selvsagt saksliste, selvintroduksjon og applaus. Når vi så hadde bestemt datoen, holdt vi et nytt møte den dagen (noen timer før selve matlagingsprosessen) for å fordele oppgaver. Så møttes vi og gikk samlet til en av japanerenes hybel, ikke langt fra universitetet og prøvde å trykke 10 personer inn på et kjøkken som var omtrent halvparten av størrelsen til det i HHB12. Det var det naturlig nok ikke mulig og man stod i kø og var på kjøkkenet etter tur. Jeg ble ærklært for Ruben-sensei og viste hvordan ting skulle gjøres. Og så skulle alle delta. En hadde ansvar for melet, en for salt, en for pepper, en for blanding av kjøttdeigen, en for potetene, to for sausen og jeg passet på stekepannen. Det var litt av et syn.

Da vi omsider var ferdig og alle hadde uttrykket sin begeistring fikk jeg vite at vi nettopp hadde holdt generalprøven for kjøttkakelagingen. Selve premieren, blir neste uke, og det forventes at jeg holder en morsom liten tale om norge og eller norsk mat. Jeg tror jeg skal kjøpe meg en dress for anledningen.

Angående morrobildene fra spillehallen, de skal dere få se så snart jeg har fått dem.

Utenom dette, reiser jeg neste helg til Sakata med onkel og fetter og tante for å fullbyrde begravelsesermonien for Obâchan. Ser frem til å tilbringe tid med slekten og se fødebyen til pappa.

Til da må ingen gå i fellen men passe seg for den, så kan alle snart få lese blogg igjen

Svømmende mot strømmen i språksenterets store gullfiskbolle

2008-05-28T05:26:00.000-07:00

Vi må åpne med nok en pompøs titel for å kompensere for at jeg på japansk har ordforråd som en 3-åring, skrivekunskaper som en barneskoleelev og setningsstruktur som, vel, en utenlending. Dette er riktig nok en uungåelig del av prosessen, men det fører med seg en del forventede og noen uforventede situasjoner i dagliglivet.

En av tingene man gjerne forventer når man kommuniserer på et spårk man såvidt behersker er å få nye standadsvar på alt man hører. Eks: "Hæ?", "Kan du snakke litt saktere?", "Jeg forstod ikke, vennligst gjenta det", "Hva betyr det ordet?", "Sier du det? (men jeg forstår fortsatt ikke)".

En del gjetting blir det unektelig og det har ikke skjedd bare en gang at det ene ordet jeg har gjettet feil er avgjørende for betydningen. "Jeg har prøvd å ringe deg, men jeg kom ikke frem. Har du hatt mobilen av?" "Det var merkelig. Jeg har hatt mobilen av hele tiden. Kanskje du har fått feil nummer?" Noen ganger er litt kunskap verre enn ingen.

Noe jeg visste fra før av og skulle passe meg for er at hvis man skulle være uheldig å svare "Ja" til noe på refleks, høres dette ut for japanerene som "iya". Det har den meget passende betydningen av "jeg er uening" eller "nei".　Skulle man svare "jada" på noe, betyr dette "slettes ikke" eller "aldri i livet" og er flittig brukt av unger som slår seg vrang når de må spise grønnsakene sine. Med andre ord kan det bli pinlig å svare uten å tenke seg om, og det ER veldig lett å begynne et svar med "ja". Det som kom litt mer overraskende på meg er at dette til en viss grad går begge veier. Jeg har dessuten tatt meg selv (men bare én gang) i å bytte ut R med L når jeg snakker engelsk. Og det høres teit ut.

Det merkligste, for øvrig, er de dagene jeg har tilbrakt flere timer med fetter Norihito og/eller hans kone Junko. Det kan være ganske anstrengende, men likevel syns jeg det er givende fordi de er flink til å bruke et enkelt språk, uten å legge til for mye dilldall eller bruke unødvendig vanskelige ord (noe som ikke kan sies om 90% av de jeg har snakket med så langt). Jeg forstår det meste og kan uttrykke meg på en anstendig måte, men når vi går hver til vårt og jeg prøver å tenke over hva vi har snakket om, er det fullstendig blankt. Ingen av samtaleemnene dukker opp. Naturlig nok husker jeg hva vi har gjort, men nesten ingenting av det vi har snakket om. Det hender også at jeg glemmer ord jeg egentlig kan, og når jeg spør hva det ordet betyr, får jeg til svar "Men det brukte du jo selv for et minutt siden"

Noe som er litt morsommere, er når det blir sagt morsomheter. Spesiellt hvis de gjelder meg. Her forleden var det en japaner som lot seg imponere av den flotte magen min, og som jeg liker å gjøre i sånne situasjoner, ristet jeg lett på den for å demonstrere konsistensen. Responsen var et begeistret "wah! ikiteru!". Alle lo, og jeg lo to sekunder etter alle var ferdig (akkurat som på tv) for da hadde også jeg forstått at det betyde "It's alive!". Og man føler seg alltid litt dum når man er sistemann som forstår vitsen men likevel må le.

Utenom dette går studiene ganske greit, og jeg ligger på mellom 80 og 90 % rett på småprøvene de aldri blir lei av å gi oss. God student er jeg. Enn så lenge.

Dødsfall. Om ikke nødvendigvis uforventet

2008-05-24T08:06:00.000-07:00

Det har seg sånn at hvis jeg setter meg inn i stuen for å skrive blogg, blir jeg sittende og surfre og leke på youtube og snakke med folk på msn i stedet for. Og så får jeg ikke tid til alt annet man skal få tid til. Jeg skriver noen ganger ting ned uten å poste det, så denne gangen får man to innlegg på en gang. Hurra.

Jeg sitter nok en gang med laptopen i fanget i offentlighet og ser trendy ut. Denne gangen i den lange, lange parken i Sapporo. Jeg har løpt vekk fra festivitetene som foregår i regi av ryo-komiteen. Det holdes i kveld en avsluttningsfest for sportsuken, og det blir skriking, spising av ekkel mat, kanskje nakenhet, ryo-sang og for all del ingen alkohol. Ikke at det hadde gjort det bedre.

På onsdag 21. mai fikk jeg en telefon fra fetter Norihito om at det var tid for det som sannsynligvis skule være siste besøket til obâchan. Og det ble det. Hun døde senere på kvelden og begravelseserimonien var i gang allerede dagen etter. Tanter, fettre og kusiner kom langveis fra for å ta farvell, og jeg fikk treffe resten av slekten. Selvfølgelig skulle jeg ønske det hadde vært under hyggeligere omstendigheter, for å dra den klisjeen.

Det var likevel noe betryggende over den japanske begravelsesermonien. De nærmeste snakket til henne som om hun fortsatt var tilstede, men ikke kunne se. Jeg tente røkelsespinner, en for hver i familien hjemme i norge og ringte i en liten klokke. Etter vaken var over, ble hun flyttet til begravelsesbyrået hvor det kom munker og sang bønner, før det var renselsesrituale hvor alle etter tur var med å vaske ansiktet hennes.

Dagen etterpå kom munkene tilbake og sang bønner for å forberede for kremeringen. Da kremeringen var over, ble alle med å legge beina hennes i en urne, som virkelig kom som et skjokk på meg, for det skulle gjøres med pinner som man vanligvis bruker når man spiser. Etterpå dro vi tilbake til begravelsesbyrået og tok begravelsesbilde. Det hele var naturlig nok ganske sært, men på grunn av alle de uvante ritualene ble det noe mer høytidelig og forsonende over det. Følelsen er vanskelig å forklare, men jeg fikk en fornemmelse av religiøsitet til tross for at jeg langt i fra er buddhist. Men det er vel gjerne naturlig i den gitte situasjon.

Nå begnner kveldskulden å sette inn, så jeg tror det bærer videre til en starbucks for en alt for søt cafe mocha.

A whole galaxy full of uppers, downers, screamers, laughers.

2008-05-19T16:00:00.000-07:00

Jeg holder for tiden på med å lage videodagbok av denne ukens sinnsyke sportsfestligheter. I all hovedsak er det meg, bitter og morgengretten, som bitsjer over at jeg blir vekket kl halv seks, uten noen som helst fornuftig grunn. Det blir sikkert stilig å samle alle dagene, så dere får rett og slett vente og se.

Det jeg foreløpig kan gjøre er å fortelle litt om hva denne sportsuken går ut på. Som vanlig snakker japanerene veldig fort og ting jeg tror/syns faller utenfor kategoriene livsviktig og eller interessant, gidder jeg rett og slett ikke å spørre om å få forklart en gang til. Dette kan høres litt uengasjert ut, så jeg skal bruke et langt avsnitt på å illustrere dette

Det er for eksempel mulig (på grensen til sansynlig) at jeg får utlevert et skriv, gjerne fordelt på flere ark i forskjellige størrelser, der det er nøysommelig redegjort for følgende: Kjøkkenpapiret skal kun skal brukes i forbindelse med matlaging. Dispenserpapiret skal brukes etter behov når man spiser. Hvis man er ferdig å lage mat, men ikke har begynt å spise enda, må man bruke såkalt tissue (eller nesepapir som japanerene kaller det). Videre vil det gjerne følge grafer som viser kostnadseffektivitet på de forskjellige papirtyper relativt sett, samt fjorårets bruk og dette årets forventede bruk. Så vil det kanskje følge retningslinjer om korrekt bruk (for eksempel hvor mange papirflak man bruker til å tørke opp soyasaussøl, den meste effektive brettemåten før man skal tørke opp noe, osv) Til slutt vil man finne tilleggsinformasjon, som kan være praktisk i enkelte anledninger (eks: når papirbosset skal tas ut, hvor miljøvenning papirprudusenten er og hvor mange flak dispenserpapir man får fra et gjennomsnittlig tre.

Med andre ord, man bruker bare ikke tid på ting man får utdelt eller blir fortalt av ryo-kommiteen. Så sportsuken overrasket meg litt. Man blir vekket av fæl, fæl japansk musikk kl halv seks. Greit nok. Men aktivitetene begynner ikke før 6, og det er lenge å være våken bare for å høre på den fæle musikken. Når klokken er blitt seks, skal man likevel vente på de som har klart å sove seg igjennom spetakkelet. Det kan virke som om ikke jeg er den eneste som syns hele konseptet er helt teit. Mange av japanerene løser dette ved å kle seg ut i dummme kostymer, sånn at det skal være gøyere.

Når det gjelder lagene, er disse satt opp etter hvilke etasje man bor i. Det er dessuten laget en fin oversikt over hvem som skal spille mot hvem og når.

Når det gjelder selve spillet er det kaos og lek, og senpai/kôhai-systemet er veldig utpreget. Det er mye ufrivillig nakenhet, som man i norge ville kalt mobbing, og involvert lærere, rektor, ringt til brannvesenet, laget protestkampanjer pr sms og trykket opp t-skjorter. Her må man finne seg i å bli kledd naken, hvis man treffer en senpai (en som er eldre) med baseballballen. Ikke særlig hardt trenger det å være heller.

Nå som introduksjonen har vært tilstrekkelig lang, kan vi lure oss videre til poenget, selve essensen i historien (jmf tittelen) At jeg ikke har vært i sportslig aktivitet siden 2004 er det vel få som tviler på. Jeg var aldri særlig flink i sport (hvis man kan kalle innendørs stillestående lengde for sport, var jeg nesten brukbar på et tidspunkt), men fotball var noe jeg kunne sette pris på. Til en hvis grad. Så etter en time med å stå rett opp og ned, i den fantastiske sporten noen liker å kalle baseball, ble jeg litt for ivrig når vi skulle spille fotball, og falt pladask over ende. Delvis som et påskudd til å få slippe resten av dagen, og delvis fordi det faktisk gjorde veldig vondt, erklærte jeg meg stridsudyktig og haltet meg av banen.

Men da oppstod det nærmest panikk blandt japanerene. "Å nei! Han har slått seg, vi må bære ham hjem! Kom og hjelp alle sammen! Hent bilen, ring til sykesøster, finn bedøvelse og send ham for all del på SYKEHUSET!" Jeg prøvde tafatt å protestere, men det var et stygt krasj så jeg tenkte det ikke kunne skade. På sykehuset måtte jeg fylle ut skjemaer, hvor de ville vite om jeg tok medisiner eller hadde andre sykdommer som de ikke visste om. Relevant når man har slått seg? Kanskje i japan. Etterpå kom legen som kastet et blikk på foten og konstanterte umiddelbart: "Her må vi ta røntgenbilder!" Da de var fremkalt fant han ingen feil i det heletatt. Men han insisterte på at jeg måtte ta tre forskjellige piller, tre ganger daglig i tre dager. Og ta på bandasje i tilfelle.

Videodagboken ble det forresten igjenting av, fordi jeg pyset ut og tok inn på hotell til festlighetene var over.

piller i alle farger og fasonger

Superhest redder 17. Mai i Tokyo

2008-05-17T08:17:00.000-07:00

Som man kanskje har fått med seg, reiste undertegnede til hovedstaden for ekstraordinær bymaling med gamle og nye venner. For første gang siden jeg kom til Japan har jeg kunnet slappe av og oppføre meg som ekte turist sammen med folk jeg kjenner.

Den opprinnelige planen var jo å få med seg så mye som mulig av byen som er så stor at man ikke kan se hvor den slutter fra 45. etasje i en skyskraper. Til tross for at man vet at det bor ca 12 millioner sjeler i Tokyo, er det fortsatt lett å bli overrasket over hvor stor byen faktisk er. Det ble men andre ord ikke tid til å se alt på de 2 hele dagene jeg har vært her. Dessuten streiket den ene foten min etter litt for mye sleping av bagasje og det er først i dag jeg har vært i stand til å ferdes fritt uten å måtte ta lange pauser hele tiden. Jeg var dessverre ubrukelig nok til å la kameraet ligge igjen hjemme, så det blir ingen bildespesial med lettkledde japanere.

For å gjøre en noe uinteressant historie kort brukte jeg fredagen på å ta heisen opp i bygningen som så fint heter Tokyo Metropolitan Govenment Building, for så å spise alt for mye god, men usunn mat og synge falskt på karaoke. I dag har gått med til å feire 17. mai med en god del nordmenn på ambassaden. Det ble pølse i brød, tog, flaggvifting, kransekake og loddtrekkning. Masse barnefamilier var til stede, og som dårlig substitutt for sekkeløp og hesteskokasting var det loddtrekking. Jeg har aldri sett så mange missfornøyde barn vinne røkelaks, akevitt og møbler fra Ekornes. De som valgte ut premiene burde ta sterk selvkritikk. Men nok om det.

Det storartede toget som var i underkant av tredve meter og gikk en runde rundt den sveitsiske ambassaden før de dro inn årene finnes et søtt lite bilde av på det store internett, ta en titt her (på grunn av et usedvanlig lite gjennomtenkt system, flytter bildet på seg etter hvert som det kommer nye, så du må kanskje trykke på neste et par ganger) og se om du kan finne noen du kjenner.

Som om det ikke skulle vært nok med å spise seg kvalm på ambassaden, gikk vi videre til en izakaya for å gasse oss mer. Izakaya er egentlig er et sted hvor man drikker og spiser forskjellige småretter, litt tapasaktig om du vil. Jeg for min del syns det er så mye godt å spise at jeg glemmer å drikke. Samtidig har man mer følelsen av at man er "ute for noen halvlitere" enn at man er ute for å spise. God stemning. Og rund mage.

En av tingene jeg har lagt min elsk på her i Japan er umodne, kokte soyabønner i belg, som man kaller edamame. Det smaker egentlig ikke så mye så man har salt på belgen/skallet, og det lille man smaker er veldig ubestemmelig, men det er veldig godt. Alle må prøve!

I morgen er det check-out fra hotellet klokken 10, så skal jeg spankulere litt for meg selv i Shibuya (det kan man google hvis man vil) før jeg flyr tilbake til Hokkaido. Fra mandag til og med fredag har vi sportsuke på ryo. Stikkord: vekking kl 5.30, obligatorisk, 3 timers aktivitet før forelesning. Det blir det masse å bitsje over.

TV-titting og toalettpapir

2008-05-05T06:51:00.000-07:00

Jeg har til nå småtittet nok på japansk TV til å gi en kort oversikt over forskjellige konsept.

- Menn kledd ut som kvinner, som konkurerer mot et annet lag (som ikke er utkledd som kvinner), om å gjette prisen på forskjellige varer.

-B og C kjendiser som prøver ut forskjellige matretter mens de roper og skriker

-Komikere som slår andre komikere på hodet (dette ser ut til å være et krav for å bli definert som komiker i japan)

-"Top 3", et konsept der "deltakere" ser på klipp av de tre mest ekstreme . eksempel: de tre mest ekstreme nestenulykker, de tre mest ekstreme toaletter, osv. ordet deltaker er her i anførselstegn fordi det eneste de gjør er lage forskjellige lyder for å uttrykke begeistrelse og kommentere klippene.

-et "hvor kommer hva fra"-konsept, der det vises eksotiske klipp av feks hvor kakao kommer fra, før de så forklarer hva de viser. og alle roper ut i begeistring. etterpå supplemeres det med litt historie i form av lett og ledig annimasjon. en gang viste de hvordan sånne ting man blåser i på 17. mai blir laget. det er sært hvor mye begeisting slikt kan skape

-et slags "kunskapsreisen"-konsept, der deltagere sitter i noe som ligner en berg- og dalbanevogn. Forran dem er en diger skjerm (eller sånn de har for å vise værmeldingen) som gir illusjonen av at folkene i vognen kjører feks gjennom jungelen. Vognen beveger seg og rister for å gjør illusjonen mer komplett. Med korte mellomrom stopper vognen, og (hvis det er jungelbakgrunn) en diger øgle kommer frem, og krever svar på et spørsmål før de får fortsette. Eks: Hvordan skrives dette tegnet, hva er dette ordet på engelsk. Skremmende fengslende.

Viktige virkemiddler for alle disse programmene er: morrolydeffekter (med akkompanjerende visuelle effekter), skriking, irriterende reklamesanger, roping, , brøling, integrering av mat i programmet.

Desverre er det sånn at det er helt umulig å beskrive en kveld forran japansk TV. Uansett hvor mye du har fått med deg på youtube, eller hvor mye jeg forteller om det, vil du bli overrasket når du får se det med egne øyne.

Neste post på programmet er nok en rant om toalettene i japan. Det er tydelig at konseptet om "den gyldene middelvei" ikke eksisterer her til lands. Dette er landet der toalettene enten har flere funksjoner enn en mobiltelefon, eller er et hull i bakken. Fancy toaletter til tross, dopapiret er av lav lav kvalitet. For det første, er det tre ganger tynnere enn i norge, så man må bruke tre ganger så mye lengde dasspapir for å få det tilsvarende. Det er heller ikke delt inn i deler, og det er vanskelig å rive det fra hverandre uten at det deler seg på midten, eller går i oppløsning på en eller annen måte. Det er kanskje uverdig å bitsje over at det tar tre sekunder i stedet for et å rive av dopapir, men dette er, tro det eller ei, en så pass innøvd bevegelse at det er vanskelig å legge den fra seg. Med andre ord, det kreves konsentrasjon for å ikke rive istykker, eller rive av for lite.

På listen over hverdagslige forskjeller står flere ting, men dette kan være til en annen gang.

Ting vi etterhvert skal ta for oss:

-Forholdet fett mot kjøtt i japansk kjøttdeig på tilbud

-Tankegangen "Det er viktig å bruke tid på rengjøring, men det er ikke viktig at det blir rent"

-Japnerenes forhold til støy

-English write for easy understand making

(med stemmen til hun gamle barne-tv-damen) På gjennles

Tristhet dukker opp

2008-05-01T08:33:00.000-07:00

Skulle brukt dette inlegget til å skrive spennende og interessante ting om oppholdet, men det får være til en annen gang.

Jeg begynner sakte men sikkert å tilpasse meg i den graden, at faren for å komme hjem med halen mellom beina er gått over til å bli temmelig usannsynlig. Jeg har bokstavlig talt snudd livet på hodet, og så langt har forandringen vært til det bedre. Det er lenge siden jeg kan huske at helgen faktisk betydde noe. Når man jobber som en hest hele uken, er det mye lettere å rettferdiggjøre at for eksempel hele lørdagen går vekk på å sitte i stuen og surfe på nettet. Men nok om det.

I går fikk jeg en telefon fra pappa. Det viser seg at farmor plutselig er blitt dårligere, og det er tvilsomt at hun kommer seg. Jeg har såvidt rukket å utveksle et par ord med henne. Til tross for at jeg ikke kjenner henne i det hele tatt, var hun en av de viktigste grunnene til at jeg bestemte meg for å reise, og jeg hadde håpet å opprette et noenlunde forhold til henne før utvekslingsoppholdet var over. Men ting går jo sjeldent som man planlegger, det vet man godt nok fra før. Å klage er forøvrig urimelig. Jeg er glad jeg har fått truffet slekten og etterhvert kan bruke mer tid sammen med dem. Og hvem vet, kanskje hun klarer seg likevel...

Det er ikke noe galt, det ser bare rart ut.

2008-04-30T16:00:00.000-07:00

I går var det bursdagsfeiring i kollektivet vårt. Kollektiv er et mer beskrivende ord enn klase, som jeg har brukt før. På en småkommunistisk måte arrangeres det fellesaktiviteter på de formelle kollektivmøtene som holdes hver onsdag. De som jobber den dagen, er unskyldt, men for at de ikke skal føle seg utenfor, mottar de saksliste og referat. Jeg er også unskyldt fordi jeg ikke forstår et kvekk av hva de snakker om (dette er delvis pga det akademiske språket som brukes, og selv om jeg skulle forstå ordene, mangler det hele en god del logikk, sett med norske øyne) Antall deltagere 3 eller 4, antall møteledere 1 eller 2. Her kan man diskutere om hvorvidt mikrobølgeovnen skal flyttes til den andre siden av benken, hvilket merke toalettpapir som skal kjøpes neste gang o.l. Noe av det som tar lengst tid er å finne tidspunkt for fellesaktiviteter. Sist gang brukte vi 10 minutter på å velge en av tre dager til blekksprutstekingsfest. Og da la man bare ikke vær å dukke opp når den dagen kommer.

Digresjonen ble litt lang. Vi skal tilbake til bursdagsfeiringen i kollektivet. Etter en noe lang rakadeis på et sted som heter gaijin bar, våknet jeg i femtiden. Det var en slags helligdag her og universitetet var stangt. Jeg var for øvrig ikke helt klar for å forlate rommet mitt før syv, da jeg fikk vite at det skulle holdes 20-årsfeiring. Det er altså året man blir myndig og får lov å kjøpe alkohol. Diger stekeplate stod klar på stuebordet. Altfor mye marinert lammekjøtt og en pose mystery meat skulle stekes og inntas i godt selskap. I stedet for å beskrive festivitetene har jeg tenkt å lage en underholdende liste over fakta jeg lærte i går.

1. Når studenter feirer bursdag sammen i japan, lager de et program så ingen skal bli forvirret angående hva som skal skje videre.

2. På programmet stod det blant annet "Skåle for bursdagsbarnet" og "Bursdagsbarnet velger samtaleemne"

3. En gave ble kjøpt (litt usikker på om det gikk fra fellespengene). Fargestifter og en liten torso i gips. Eksakt funksjon vites ikke, men jeg forstod at det var meningen at han skulle tegne på den. (og det var ikke ment som en spøk)

4. Ut i fra erfaring: gisetarmer hjelper IKKE mot bakrus

5. Noen japanere blir lettere rød i ansiktet etter en halv rusbrus

6. I norge gjør noen det til et poeng å drikke mest mulig, eller å få andre til å drikke mest mulig. I japan gjør noen det til et poeng å spise mest mulig, eller å få andre til å spise mest mulig.

7. Nytt partytriks er lært og innøvd. Det kalles "saksen" og gjøes best i komisk kostyme. Dere kan glede dere til jeg kommer hjem og viser det.

8. Jeg kan sove uforstyrret gjennom jordskjelv

Siste punkt burde utdypes, men jeg må nok skuffe. Jordskjelvet var angivelig kraftig nok til at man svaiet når man stod oppreist. Det er litt bittert. Mitt første jordskjelv og jeg sover for tungt til å få panikk og begynne å løpe skrikende rundt.

Ruben-dag i Sapporo. Gå amokk på Starbucks

2008-04-17T17:00:00.000-07:00

Jeg har nå kommet igjennom første hele uke som utvekslingsstudent i Japan. Fredag er fri. Jeg tror aldri jeg har brukt så mye tid på studiene som nå. Ikke en gang før eksamen. Læreren min Yoshida-sensei prøver å psyke meg ut ved å gi uanstendige mengder med lekser. Jeg har til nå fått i oppgave å lære meg ca 120 kanji (de vanskelige tegnene som ser ut som tilfeldig rabling) i løpet av denne uken, som skal kunne både leses og skrives. I tillegg til dette er det et lite ark oppgaver hver dag (men det går fort) og en heller lang liste med gloser i tillegg til tegnene. Heldigvis for meg har jeg ikke helt begynt å henge ut med japanerene enda, så det å bruke mellom fire og seks timer på lekser hver dag går foreløpig greit.

Yoshida-sensei er i bunn og grunn ok, men hun liker å le av meg når jeg sier noe feil. Om dette er fordi hun hater meg eller om det rett og slett bare kan bli ganske morsomt, vites ikke. For øvrig lo hun seg skakk da jeg fortalte hvor lang tid leksene tok, og har gått med på å halvere mengden kanji.

Men vi skal tilbake til temaet. I og med at jeg har kommet meg helskinnet gjennom første uken, betyr feiring og slabbedaskvirksomhet. Jeg har nå erklært torsdag for Ruben-dag, som betyr å gjøre det jeg vil. Jeg har nettopp intatt et godt måltid som jeg plukket ut basert på et bilde av retten. Det jeg trodde var svinekjøtt i sursøt saus viste seg å være svineflesk med litt kjøtt i sursøt saus. Litt kvalm.

Nå sitter jeg her, på Starbucks på togstasjonen i Sapporo, og ser ut som om jeg er trendy, trendy forfatter forran en bærbar PC. Starbucksdamen gjorde store øyne da jeg forlangte den største mokkaen de hadde. Den er en god halvliter og kostet meg 25 kroner. Ganske billig, men alt for, alt for søt. Japanere liker umennesklige mengder sukker i vanlig kaffe, og jeg har enda ikke funnet ut hvordan man får ut en vanlig, svart kaffe fra kaffeautomaten på universitetet.

Vel vel. Nå er det tilbake med toget for å lære flere kanji og være bitter fordi det bare fins et vestlig toalett i nærheten og det er på universitetet som har stengt for to timer siden. De beste japanske hilsener fra deres favorittutvekslingsstudent

Frykt og avsky, karaoke og køntri

2008-04-13T02:23:00.000-07:00

I går kom Erlend ned og banket på døren min. Ut for å male byen skulle vi. Planen var enkel og grei, ingenting fancy, ingen store planer. Bare middag og noen øl. Øl uten i japan er gøy fordi et hvert spisested med respekt for seg selv serverer øl i dypfryste glass. Kaldt, mmmm.

Vi mistet toget til Sapporo, som går hver halvtime. Det betydde vorspiel på togstasjonen, med ananasdrink på boks, smirnof ice og guinness. Vel ankommet i Sapporo valgte vi et sted på måfå, som lagde grillspyd og serverte øl. Der traff vi to andre utlendinger som fortalte om et utested som het tk6 (navnet er forøvrig utformet på samme måte som ng2. stilig). På tk6 var ca 80% av klientellet vestlige. De fleste så ut som tapere som er kul i japan, men bare fordi de kan snakke engelsk og har rare uvaner. De resterende, var japanere som hadde bodd i statene. Og hadde kåbboihatter. Og spanderbukser.

Vi ble påspandert øl av to karer i slutten av 40 årene. Det tok kort tid før vi var invitert med til baren som en kar den ene kåbboijapaneren kjente. Suspeeeekt. Men hvorfor ikke? Confidently into their midst og så videre. En taxitur senere kom vi inn i et ganske smalt lokale fullt av flere kåbboier, et køntriband og hele peanutter i små kopper. "Kantli myushikku you like?" De to vi traff tidligere viste oss frem til de andre og en 72 åring som gikk under navnet Duke (og lignet litt på han kåbboien i The Big Lebowski) spanderte nomihôdai på oss. Det er er på godt norsk "drikk så mye du vil" og varer i en til to timer, avhengig av sted. Da bandet gikk av så jeg mitt snitt til å spre litt norsk kultur og spilte skjenkestoppmonsteret for skeptiske japanere. Jeg ble akkompanjert av en kar på mandolin. Surrealistisk.

Plustelig hadde Erlend funnet to søte japanske jenter i karaokebaren i etasjen under, og turen bar videre (haha, hvilket ordspill!). Hun ene jeg snakket med var 27, alenemor til to barn og en hund, og fortalte meg at hun elsker Nick fra backstreet boys. Spesiellt. Der i fra snek antiklimakset seg innpå. "Drikk så mye du vil"-konseptet hadde dessuten satt sine spor, så vi fant en taxi og kjørte hjem. Men malla for en sær kveld.

Det japanske køntribandet

Mannen til venstre er han vi traff på tk6, til høre er "Duke"

Denne husker jeg ikke navnet på, men hun snakket veldig mye og veldig dårlig engelsk

Soloppgangutsikt fra Ryo

Hvordan man kan IKKE sette pris på dette?

Snu ryggen til i 2 minutter...

2008-04-10T05:31:00.000-07:00

...og plutselig er stuen full av halvnakne japanere som skriker. Disse kom inn i 11-tiden igår kveld mens jeg var nede og kjøpte en brus på brusautomaten. Da jeg kom tilbake stod de på rekke og rad og måtte svare på dumme spørsmål (som jeg har fortalt om tidligere)

Utenom skriking er de japanske studentene veldig glad i byråkrati, og riktig gjennomgang av ting. Før de lettkledde japanerene kom inn igår satt vi i tyve minutter og diskuterte hvilken dag som var best for å gå ut å spise/drikke sammen. Det som forøvrig tar kaken var forrige Ryo-møte, da det ble diskutert i tyve minutter om hvorvidt avgiften til velkomstsermonien skulle økes (for at det skulle bli et rundt tall) med 16 yen eller ikke (tilsvarer 80 øre), og i så tilfelle hva skulle de ekstra pengene brukes til. Mmmm som vi liker det.

Mer galskap. Mer morro

2008-04-04T10:06:00.000-07:00

I dag møtte jeg farmor for første gang. Det var temmelig merkelig for hun var i en mye mer skrøpelig tilstand enn jeg hadde forventet. Noe av det første hun sa til meg var at jeg er feit. Humoren kan man med andre ord ikke klage på. Det var dessverre litt vanskelig å komunisere med henne, så jeg skal bli litt flinkere og besøke henne senere.

Etter å ha hengte ut med familien i noen timer, kom jeg tilbake til Ryo og skrikingen begynnte igjen. Denne gangen i form av innvielsesrituale. Alle de nye studentene skulle skrikes inn. Når man presenterer seg selv på Ryo, må man skrike. Det foregår på følgende måte: Man forteller fem-seks faktasetninger om seg selv, som navn, hvor man kommer fra og hva man liker å gjøre. Disse setningene deles inn i to eller tre deler, der man skal skrike en del om gangen. Så skriker de andre et brøl for å signalisere at det som er sagt så langt er forstått, så fortsetter personen som skal introdusere seg. Andre del av setningen. Skrik. Siste del av setningen. Skrik. Neste setning.

Etter introduksjonen er det tid for dumme spørsmål. Jeg forstod ikke så mye av spørsmålene, men jeg fikk intrykk av at det var ting som "hvis du var homo, hvem av de andre studentene ville du ligget med?" "liker du store eller små pupper?". Etter spørsmålet er stilt, teller alle til fire, så må personen svare umiddelbart. Alle helst skal det skrikes. Til slutt skal man vise en stilig eller morsom positur.

Vi to nye utvekslingsstudenter slapp for øvrig billig unna. Jeg sang nystemten istedet for å posere, til tilsynelatende stor begeistrelse for de andre.

Utenom dette var det spising av ekle ting (litt som på jackass) for de nye studentene, samt demonstrasjon av skikk og bruk mellom underordnet og overordnet person. De to som demonstrerte var kledd ut som henholdsvis katt og ku. Hver gang det ble gjort noe feil, fikk den underordnede en ørefik og de som hadde oppdaget feilen kunne rekke opp hånden og svare.

Til slutt var det synging av Ryo-sangen.

Støynivået var meget høyt hele tiden til tross for at ingen hadde rørt en dråpe alkohol. Alkoholforbud på innvielsesritualet ble innført etter en utvekslingsstudent i fjor klarte å drikke seg i hjel.

Det hele var noe angstfylt, men veldig interessant. Når man er i Roma, skrik som romerene gjør.

Det er veldig masse mer å fortelle, men jetlagen prøver å lokke meg til sengs.

seishinbyouin he youkoso!

2008-04-02T03:16:00.000-07:00

Velkommen til galehus.

Det er 34 timer siden jeg sist lå i en seng. Jeg har ikke tenkt å fortelle om flyturen, det har lite for seg. Da vi landet på flyplassen i Tokyo, ble vi hilst velkommen av busker tilklippet så det stod Naritam som er navnet på flyplassen, og en uanstendig stor mengde kirsebærtrær i full blomst. Dette løftet humøret mitt en del og jeg begynte å se litt opptimistisk på ting. Jeg traff onkel og tante for første gang på neste flyplass, og vi gikk senere for å spise sushi og annen gøy japansk mat. Så kom fetter Norihito med kone og syns jeg var flink å snakke japansk mens de kjørte meg til studenthybelen. Denne kalles herfra Ryo (uttal det gjerne som du er svensk og skal si "ljuset", men ombestemmer deg på veien og istedet for sier ljå, men bare akkurat sent nok til at L'en ikke blir stum) Optimismen var på topp i det jeg kom meg inn døren og fikk lagt fra meg ting på rommet mitt.

På Ryo, bor vi rundt 7 mennesker i en "klase", som deler kjøkken, bad og toalett. Selvintroduksjon på japansk har jeg pint meg gjennom mange nok ganger til at det ikke bød på problemer. Etter de andre hadde introdusert seg, ble jeg ærklært nummer to eller tre i hirearkiet (hvilket jeg enda ikke vet hva vil si) før vi ble avbrutt av høytaleranlegget.

Det hørtes ut som noen hadde brutt seg inn på kontoret til rektor og funnet knappen som gjør at man kan si morsomme ting over høytaleren som finnes i felleslokalet på alle "klasene". Tilfeldige navn ble ropt opp mellom mye bakgrunnsfniseri. Menneskene jeg nettopp hadde hilst på åkket og ojjet seg. Etter to minutters pause fortsatt høytaleren og dette gjenntok seg noen ganger. Den språklige selvtillitten: borte. Jeg ble forklart at idag var ryddedag og jeg antar at oppleseren og fniserene var ledere for Ryo (som er studentstyrt). Etter dette sa jeg at jeg var dum utenlending og at de andre måtte si hva jeg skulle gjøre. Flytting av ting fra et rom til et annet er visst stort her, og alle deltar. Felleslokalet er plassen for felles boss og i stedet for å rydde etter seg selv, rydder man etter andre, slik at også andre kan rydde etter deg. Dødtrøtt til tross, man melder bare ikke sin ankomst ved å lage opprør mot det bestående systemet. Da de fikk rede på at jeg hadde vært på reisefot og besøk de 33 siste timene ble jeg beordet til å hvile.

Det gjør jeg nå, etter å ha pakket ut, redd sengen og til de andres begeistrelse, donert den suspekte japanske pornoen jeg fant under madrasssen til fellesskapet. Søvnen melder sin ankomst nå, Utenfor teller de opp og skriker "ÅÅÅ!" uten at jeg tør å gjette hva det er godt for.

Angst, del 1

2008-03-31T14:17:00.000-07:00

Jeg har nevnt ved flere anledninger at jeg skulle opprette en blog i mitt fravær. For å gjøre det klart fra første stund: Dette er den versjonen som er for alle andre enn slektninger over 30.

Nåvel.

Jeg satt alt for lenge og mimret over de gamle innleggene fra den opprinnelige Hestelandsbyen, og er nå kommet i et uanstendig nostalgisk humør (som seg hør og bør) og har funnet frem musikken jeg hørte på da. Visse ting føler jeg er nødvendig å opplyse nye lesere om. Først og fremst kan jeg ikke stave, og har ingen stavekontroll for hånden. Dessuten er dette mer enn offentlig dagbok, enn det er en blog. Blogger skal jo være for folk flest og ta opp dagsaktuelle temaer som skal skape debatt eller tilsvarende. Flukten fra Hestelandsbyen handler om meg. Bare meg. Dette er for øvrig det eneste innlegget som blir sendt fra norsk jord.

Og ja. Jeg ble plutselig kjemepeemo.

Angående angsten. Det som tydligvis er første del av panikken som følger med å reise et år til det store utland begynner å avta. Jeg har pakket alle ting som er verdt å pakke (bortsett fra det jeg kommer til å oppdage at jeg har glemt i det jeg lander på japansk jord), jeg har delt ut hadetklemmer til de fleste vennene mine, og de jeg glemte er sansynligvis folk jeg ikke har sett på en stund likevel. Jeg har fylt opp iPoden med film og musikk, det samme gjelder den nye, briske MacBooken jeg har kjøpt for anledningen. Koffert og håndbaggasje er møysommelig veid, så det blir ingen pinlge episoder på flyplassen som Karsten hadde:P Jeg reiser dessuten ikke alene. Pappa kommer til å være til stede ved første togbillettkjøp, når jeg skal registere meg på studenthjemmet og når jeg besøker onkel og farmor for første gang. I tillegg blir det nyugakushiki, som såvidt meg bekjent er en slags sermoni når man blir tatt opp som student på et nytt universitet.

Alt dette går nok som hånd i hanske.

Det betyr at andre delen av angsten snart melder seg. En knapp uke etter jeg har ankommet er det orientering, nivåplasseringstest og en god del skriking på japansk, som for første gang ikke skal utføres av meg selv, men av sinte lærere og frustrerte medstudenter på studenthjemmet fordi jeg ikke har fått meg meg ting som kan kalles vesentlig over en lav sko.

Nå drikkes nervemedisin fra en grønn flaske med gul, svart og hvit etikett. Som jeg sa til Tjukkstein på et tidspunkt, det er smaken av ensomhet. Det er kanskje ikke ordet jeg ville brukt i dag, men smaken har likevel en viss følelsesmessig tyngde.

På en annen side, blir dette er sinnsykt år, med masse nye ting å oppleve, masse spennede mat og spise seg overvektig på, nye menneske å treffe og et relativt nytt språk å beherske. 今から頑張って勉強するよ。

Så ingen hesteskyting på dere før jeg kommer tilbake